Verden er snudd på hodet for den islamistiske bevegelsen, som har kontrollert Gaza siden kuppet i 2007. Den arabiske våren ble av lederskapet i Hamas først sett på som en kime til flere islamistiske regimer i regioner. Håpet var at folkelige opprør mot tilstivnede og korrupte regimer skulle lede massene til rene, ukorrupte, islamistiske bevegelser.

Lenge var Egypt det store håpet. Hamas er en avlegger av Det muslimske brorskap, som i flere tiår bygget seg opp i skyggene av Hosni Mubaraks styre. Og da generalen ble styrtet i februar 2011, vant brorskapets Muhammed Mursi – om enn svært knepent – Egypts første frie valg noensinne. Jubelen i Gaza var høyere enn i Kairo. Selv om det nye regimet i Egypt respekterte fredsavtalen med Israel, ble grensen mot Gaza i perioder åpnet. Og gravingen av smuglertunneler økte. Resultat var flere varer og høyere velstand i Gaza, som kom Hamas til gode. Den palestinske islamistbevegelsen fikk også større politisk legitimitet i hele regionen.

Men med Mursis fall mistet Hamas sin viktigste allierte. Det nye, militære lederskapet i Egypt skyr Hamas like sterkt som det forsøker å bekjempe Det muslimske brorskap på hjemmebane. Og enda verre for islamistene i Gaza: Bruddet med Egypt kom på toppen av et tidligere brudd med Hamas' andre allierte i regionen, nemlig Syria. President Bashar Al-Assad støttet i flere år islamistene i Gaza både økonomisk og politisk. Fra syrisk side var dette en logisk forlengelse av støtte til grupper som kjempet mot Israel.

Men i Midtøsten kan religion være vel så viktig som politikk. Assad og hans nærmeste støttespillere er alawitter, en gren innen shia-islam, mens Hamas er fundamentalistiske sunnier. Og jo verre borgerkrigen i Syria ble, desto vanskeligere var det for Hamas å motta støtte fra et regime som slaktet ned Hamas' trosbrødre. Organisasjonen flyttet derfor sitt eksilhovedkontor fra Damaskus og brøt båndene til Assads regime.

Tilbake var én alliert i regionen, om enn et stykke unna. Iran var under president Mahmoud Ahmadinejad en viktig støttespiller for Hamas. Hatet til Israel bandt dem sammen. Iran bidro med både penger, politisk støtte og forsøkte å sende inn våpen til den isolerte Gaza-stripen. Men også her har tiden jobbet mot Hamas.

Da Hassan Rouhani vant presidentvalget i Iran i sommer, var hans viktigste valgløfte å få fart på økonomien. På grunn av internasjonale sanksjoner er arbeidsledigheten i det energirike landet skyhøy, inflasjonen likeså og verdien av valutaen på sammenbruddets rand. Derfor forhandles det nå på spreng i atomspørsmålet, slik at sanksjonene kan heves. Men i den sjarmoffensiven Rouhani har anlagt mot den vestlige verden, passer ikke nære forbindelser med Hamas inn i bildet.

Derfor fikk den politiske lederen i Hamas, Khaled Meshal, følgende nådeløse tilbakemelding da han tidligere denne måneden forsøkte å få til et besøk til Iran: "Vi er opptatt med den syriske krisen og med å bygge ut våre internasjonale forbindelser. Kanskje en annen gang". Det krasse svaret ble offentliggjort av en rådgiver til Hamas-statsminster Imail Haniyeh.

Det er heller ikke bare på utebane Hamas sliter. Det militære regimet i Egypt har stengt flere smuglertunneler, noe økonomiministeren på Gazastripen hevder lammer halvparten av økonomien. Myndighetene i Gaza anslår nå ledigheten til å ligge på over 40 prosent. Og selv om det er vanskelig å måle oppslutning om regimer i totalitære samfunn, melder avisen Asharq al Awsat om mange vegger i Gaza preget av grafittislagord mot Hamas.

Alt dette kuliminerte med varsler om store demonstrasjoner mot Hamas i Gaza på årsdagen for Yasir Arafats død, 11. november. Arrangørene håpet på opp mot en million deltakere. Men av frykt for bruk av vold fra sikkerhetsstyrkenes side, ble demonstrasjonen avblåst i siste liten.

Hamas unngikk dermed en akutt krise. Men fremtiden ser ikke lys ut for islamistene i Gaza.