Når fagforeningsledere og forhandlere nå står frem og prøver å forsvare denne storstreiken mot det resultatet de streikende til slutt fikk, har de mildest talt en pedagogisk utfordring. Forståelsen og sympatien blant folk virker heller ikke massiv. Det later til at opinionen føler de offentlig ansatte tok Norge ut i en storstreik for småpenger. Den nesten to uker lange streiken rammet hardt og bredt, og det er et brutalt og effektivt kort disse organisasjonene har på hånden når de ikke blir enige med sin motpart. Mest brutalt er det imidlertid overfor den uskyldige tredjepart. Det offentlige selv sparer store summer på streiken. Oppgjøret har altså en total ramme på 4,07 prosent, det samme som oppgjøret i staten. Blant de viktigste punktene i løsningen er et generelt tillegg til alle på 2, 7 prosent, justeringer av minstelønnssatser hvor det skal gis mest til de med mest utdanning, tillegg på lørdag og søndag med 50 kroner i timen, og en lokal pott som skal forhandles lokalt og som utgjør 1, 2 prosent av lønnsmassen.

Paradokset er at streiken ga dem lite igjen, alI den tid den totale rammen er det samme som oppgjøret i staten endte med før helgen. Unio, blant annet, peker imidlertid på at dette skal være med å snu en trend, hvor utdanning skal lønnes bedre. Det er for øvrig et poeng som står i sterk kontrast til vekterstreiken — som fortsatt pågår - hvor vekterne ikke vil være et lavtlønnsyrke og krever bortimot samme lønn som politi. Og som argumenterer med at selv om utdanningen ikke ligner, så gjør jobboppgavene det. Å sette Norge ut i streik bør være et virkemiddel for de virkelig store sakene. Både LO, Unio, YS og Akademikerne bør nå sette seg ned å evaluere om denne streiken var riktig. "Å snu en trend" med promiller og små prosenter er ikke den riktige saken - hele Norge lider tungt når så store deler av det offentlige legger ned sitt arbeid, og det virker demoraliserende at alt stopper opp for så små beløp og prinsipper det er vanskelig å få øye på. De offentlige ansatte sammenligner seg alltid med privat sektor. Da bør de også huske på en ting: I privat sektor brukes streik sjelden som virkemiddel. Det vil for ofte ramme dem selv. Og i dette har de ansatte en voldsom makt som andre arbeidstakere kan se langt etter. Når offentlig sektor havner i konflikt, rammes så mange at hvis de vil leve i forståelse med resten av storsamfunnet, bør det være lenge til neste storstreik.