Jeg forsøkte å skrive en balansert artikkel, ut fra den kunnskap jeg trodde jeg hadde, med den vurderingsevne jeg håper jeg er i besittelse av, men møtes av en kanonade, som om jeg er en ensidig Israel-venn. Det var nettopp det jeg forsøkte å si at jeg ikke er. Jeg har ikke behov for å være uvenn med noen av partene, heller ikke Ingar Evjen, og vil forsøke å gripe fatt i det som finnes av positive trekk fra alle sider. Men det er ikke alltid like lett.

Hat mot Israel

For omkring 10 år siden var det en som skrev i Fædrelandsvennen at Hagelia bærer på et inderlig hat mot Israel! Så hva skal man tro? Det viser i hvert fall at sier man Israel eller Palestina, er det alltid noen som lader kanonene.

Jeg innrømmer at selv om jeg har vært på Vestbredden, i Nablus, Gaza, Hebron og andre steder, så har jeg vært der bare på korte besøk, mens Evjen har vært der tre måneder som ledsager for Kirkenes Verdensråd. Men jeg har møtt ledsagere som har vært der like lenge som Evjen og hørt eller lest hva de har fortalt, inklusiv Anne Sender. Ledsagerne plasseres på de mest spente steder og ser ting turistene ikke ser. Evjen forteller meg ikke noe nytt. Jeg har ikke grunn til å betvile hva Evjen og andre har sett og benekter ikke noe av det. De gjør en viktig jobb som nøytrale observatører.

Hvem er mest kristen?

Hvem som er mest kristen eller har den kristeligste bedømmelse, Evjen eller meg, skal jeg ikke kommentere. Hvem som er best eller verst i konflikten mellom Israel og palestinerne, kan diskuteres, uten at jeg skal gå inn som dommer i den konkurransen, ut over det jeg nevnte i min artikkel. Hvor grove eller milde beskrivelser jeg selv burde ha gjort, skal jeg heller ikke kommentere.

Men jeg innrømmer at Evjen kan ha tatt meg i å formidle ren løgn på ett punkt, som han påstår. Også en annen person har — privat - gjort meg oppmerksom på det som sto i VG 5. februar 2013, at verken israelske eller palestinske lærebøker demoniserer vanligvis motparten, men de gir begge likevel et ensidig bilde av den andre siden. Opplysningen er hentet fra en amerikansk forskningsrapport. Jeg har ikke noe grunnlag for å betvile denne rapporten, selv om jeg ikke har lest eller kjent til den, og innrømmer og beklager derfor at jeg i min uvitenhet har formidlet regn løgn - og er glad, hvis det er slik denne rapporten sier. Hva rapporten sier ut over dette sitatet fra VG, kjenner jeg ikke til.

Kulturhistorisk faktum

At Israel og jødene står den kristne Vesten religiøst og kulturelt nærmere enn den arabiske og muslimske verden, er ikke en emosjonelt begrunnet påstand, det anser jeg som et kulturhistorisk faktum.

Min sympati i Midtøsten-konflikten ligger først og fremst hos de forsvarsløse kristne, som er skviset mellom flere parter, først og fremst mellom det jødiske Israel på den ene side og de muslimske araberne på denne annen side. Hvem av dem som har det vanskeligst er ikke lett å si. Den senere tid er kristne direkte forfulgt og henrettet av radikale islamister, som ofte også behandler sine muslimske brødre og søstre på samme brutale måte. De kristne oppfattes lett som femtekolonister. Hos jødene kan de oppfattes som representanter for de kristne jødeforfølgere historien kjenner så altfor mange av. Hos araberne, palestinerne og andre arabere, oppfattes de i stor grad som den kristne Vestens medsammensvorne, vår tids korsfarere mot islam. Derfor flykter i dag kristne i stort antall fra Midtøsten til den kristne del av verden.