Det du skriver i Fædrelandsvennen 2. juni er riktig og velkjent for meg, men det er begrenset hva det kan avsees av spalteplass. Mine manuskripter er skåret til benet i håp om plass. Et par kommentarer: Som det fremgår av overgivelsesavtalen skulle «Norge ikke gripe til våpen mot det tyske rike eller dets forbundne, så lenge krigen varte». Var der andre land som fikk med den tilføyelsen i deres avtaler? Hva med hjemmefronten, hvilken myndighet hadde de til å drive sabotasje og likvideringer? Var det ikke brudd på avtalen? Var der noen som hadde sett og hørt at der var inngått en slik avtale?

Les også :

Er det ikke riktig at oberstløytnant Rangvald Rocher Nielsen måtte underskrive på vegne av overkommandoen da forsvarssjef general Ruge var på tur i Sverige?

Antar det bare var 3 personer som visste det ble krig, general Otto Ruge (bildet), oberst Eriksen på Oskarsborg som senket slagkrysseren Blücher og min far som monterte blendingsgardiner uken før 9. april. De var nedtrukket da det smalt på Odderøya.

Du nevner Rettsoppgjøret, skal ikke her komme inn på den komikk som utspant seg i denne sammenheng, det er til å gråte av all den urettferdighet. Det er da også behørig omtalt i omfattende dokumentasjon i alle år. Det er utrolig sammenliknet med for eksempel Danmark.

Ps. Der kunne også skrives mye om avtalen mellom Danmark og Tyskland om fri passasje innen 24 timer til Aalborg flyplass, slik at tropper og fly kunne angripe Norge overraskende.

Og det danske Kongehuset som i følge «skriften» ikke varslet det norske kongehuset selv om de fikk opplysninger 12 mnd. tidligere. Kanskje det var dårlig kommunikasjon og samarbeid? Ja der utspant seg mye komikk i de tider!