Begynnelsen på slutten?

Mange politiske kommentatorer har stilt seg spørsmålet om dette er slutten på den enorme fremgangen Fremskrittspartiet har opplevd de siste årene. De påpeker at velgerne kanskje vil vende seg bort fra et parti som bruker så drastiske — mange sier diktatoriske - metoder for å fjerne til dels populære personer i et lokallag.Jeg er usikker på om det i det hele tatt vil ha noen betydning. For det første skal man ikke overdrive folks interesse for interne partiprosesser, uansett hvor mye de blåses opp i media. Gang på gang viser det seg at det som internt i et parti oppleves som en orkan, reduseres til en flau bris i velgernes øyne. At velgerne vil huske særlig mye av utrenskningsprosessen i Fremskrittspartiet når de går til valgurnene neste år, ser jeg som svært lite sannsynlig. For det andre kan jo Carl I. Hagens handlekraft slå positivt ut hos velgerne. Vi lever i en tid der tilliten til politikere ikke akkurat er på et toppnivå, og der mange går rundt med en følelse av at politikerne «bare preiker». Og der andre «preiker», der handler Hagen. Hos store velgergrupper som mener at dagens politikk mangler en sterk mann (og det er mange), kan Hagens evne til å si hva han mener og følge det opp med handling, bli oppfattet som noe positivt.Når jeg likevel mener at dette kan være begynnelsen på slutten for Fremskrittspartiets enorme popularitet, så er det av helt andre, og mer politiske, grunner. Dagens utrensking er ikke bare en fjerning av personer, det er også en klar markering av hvilke politiske elementer som Fremskrittspartiets ledelse ikke ønsker. De sentrale lokallagspolitikerne i Oslo som er i ferd med ryddes vekk, har også vært blant de fremste talsmenn for Fremskrittspartiets fremmedfiendtlige profil. Slik føyer utrenskningen av denne gruppen seg fint inn i Hagens tidligere forsøk på å legge bånd på de sentrale politikerne Kleppe og Hedstrøm. Gjennom Oslo-prosessen gjøres det stadig klarere at Hagen ønsker å kvitte seg med det fremmedfiendtlige stempelet hans parti har fått. Det kan det godt være at han klarer, men hvordan vil velgerne oppleve det?Fremskrittspartiets suksess kan antakeligvis i stor grad ledes tilbake til at partiet er en grunnleggende «hyklersk» organisasjon. Huff, det hørtes da hardt og brutalt ut? Men slik er det ikke ment. For hva betyr det egentlig å hykle? Jo, ikke noe annet enn at man sier en ting, og så gjør man noe annet, eller at man sier flere ting uten å gjøre noe med dem. For litt over ti år siden presenterte en svensk statsviter - Nils Brunsson - en teori der han hevdet at alle organisasjoner som skulle oppnå suksess i dagens komplekse samfunn, til en viss grad måtte opptre «hyklerisk».Argumentet er besnærende enkelt. Organisasjoner står overfor mange ulike krav utenfra, både fra eiere, kunder, pressgrupper, og andre eksterne aktører. Alle disse ønsker noe av organisasjonen. Noen ønsker bedre miljøkrav, noen ønsker bedre sikkerhetsrutiner, noen ønsker billige og gode tjenester, noen ønsker mer likestilling, osv. Problemet er at de aller fleste organisasjoner ikke er i stand til å imøtekomme alle disse kravene samtidig. Dermed velger mange organisasjoner følgende strategi: De gir inntrykk av at de retter seg etter ønskene. De lager fine planer (som går rett i en skuff), lager et omfattende likestillingsprogram (som glemmes etter at ledelsen har presentert det i media), innfører nye kvalitetssikringssystemer (som ingen bruker), og lignende. Kort sagt, organisasjonen sier mange ting utad, men gjør ikke noe med det innad. Slik tilfredsstilles ulike grupper, organisasjonen får støtte og oppslutning, samtidig som organisasjonen kan få arbeide i fred.Det er denne formen for hykling som Fremskrittspartiet har taklet så glimrende. Få organisasjoner må forholde seg til mer komplekse omgivelser, til mange ulike krav og forventinger, enn politiske partier. Etter hvert som et parti vokser i oppslutning, er det også grunn til å tro at kompleksiteten i omgivelsene øker. Stor oppslutning betyr mange grupper å ta hensyn til. I håndteringen av disse komplekse omgivelsene har Hagen vist sitt mestergrep. Hver gruppe av velgere får presentert Fremskrittspartiet på ulike måter, alle med et klart definert ansikt - en person - noe som er utrolig viktig i dagens mediavirkelighet. Forsvarsvennene ser den solide Røsjorde, de gamle og pensjonistene ser tilliten inkarnert i en rullingsrøykende Alvheim, de unge fremadstormende økonomistudentene ser en smågodtspisende Siv Jensen, og de som synes at det er skummelt med så mange mørkhudede i Markens ser en agiterende Vidar Kleppe.Hver og en gir de et forskjellig inntrykk av Fremskrittspartiets politikk, og Carl I. Hagen har, fram til nå i alle fall, gitt dem ganske frie tøyler til å profilere seg. Hagen vet at dette er en glimrende form å fri til velgerne på. Problemet er at ingen organisasjoner kan hykle i det uendelige. En eller annen gang kommer organisasjonen i en situasjon der den blir konfrontert med manglende samsvar mellom prat og handling. Det er i denne posisjonen Fremskrittspartiet nå befinner seg. Situasjonen - der det viktigste kjennetegnet er at Carl I Hagen ønsker seg et parti som kan være aktuell for en regjeringsposisjon - medfører et press i retning av å strømlinjeforme organisasjonen, å gjøre politikken mer enhetlig og sammenhengende, og å sørge for at de mest umulige soloutspill blir undertrykt.Men dermed kan partiet også risikere å støte mange velgergrupper fra seg. Strømlinjeforming betyr nødvendigvis mindre mangfold, noe som igjen vil bety at mange velgere kanskje vil føle at de mister «sitt» ansikt i Fremskrittspartiet. Og hva er da mer naturlig for velgerne enn å søke mot andre partier? Det kan være at selve prosessen med å ansvarliggjøre Fremskrittspartiet, også blir begynnelsen på slutten for partiets popularitet.