Det var på tide. Selv om hovedpersonene utad har forsøkt å gi inntrykk av noe annet, har kampen mellom Jagland og Stoltenberg lenge vært så åpenbar at det var like før den havnet på langoddsen. De gode minene til slett spill var i ferd med å bli ødeleggende både for partiet og for enkeltpersoners troverdighet.Den pinlig gammeldagse utnevnelsen av kompromisskandidaten Martin Kolberg som ny partisekretær viste hvor lite fintfølende lederduoen Jagland/Stoltenberg kan være når de blir tvunget til å handle i tospann.I deler av Arbeiderpartiet blir Jaglands uttalelser i gårsdagens utgave av Aftenposten tolket som en indikator på at partilederen er innstilt på å vike plassen for Jens Stoltenberg.Dette utfallet har ligget i kortene lenge. I mellomtiden har det dårlige valgresultatet, sammen med den ubesluttsomhet Jagland/Stoltenberg har vist ved å skyve lederspørsmålet under teppet alt for lenge, avstedkommet flere grupperinger i partiet.Både Karita Bekkemellem Orheim, Bjarne Håkon Hanssen og Trond Giske har støtte i tunge fraksjoner som anser de relativt unge partitoppene som potensielle kandidater til partiledelsen. I dagens avis blir nok et navn kastet inn i debatten om lederkabalen i Norges største parti. Aps fylkesledere i Vest-Agder, Tom Rune Thorvaldsen, vil ha Grete Faremo som ny leder av Arbeiderpartiet. Faremo er utvilsomt en ressursperson for partiet, men vi tviler på at hun er rett kvinne på rett plass i dette tilfellet. Før man går til det drastiske skritt å fjerne hele den nåværende ledelsen, bør Jens Stoltenberg få sjansen til å vise om han er en politiker av det format mange trodde før han kom i posisjon som statsminister for halvannet år siden. Men det sier mye om frustrasjonen og skuffelsen overfor partiets egen wonderboy, når det ikke engang regnes som en selvfølge at Stoltenberg skal overta ledervervet dersom Jagland ryker ut. Mange mener det delte lederskapet og persondebatten har virket ødeleggende for partiet, men det er fristende å peke på at det snarere er mangelen på åpenhet rundt disse spørsmålene som har kvernet partiet i stykker. Partiet står overfor et historisk og avgjørende år. I månedene fremover vil vi trolig være vitne til en betydelig skittentøyvask med anonyme kilder, lekkasjer, spekulasjoner og hemmelig fraksjonering før partiet kommer videre.Slik må det kanskje bli i en organisasjon som ikke har våget eller villet ta et oppgjør med nagende ukulturer, men i stedet latt seg styre av en partiledelse som på mest klumsete vis har bidratt til å føre de tvilsomme tradisjonene videre.