For det er det HiA er, en hjørnesteinsbedrift for kunnskapssamfunnet og for fremtiden. Bygd over lesten til de tidligere høyskolene i regionen, tar HiA nå mål av seg til bli universitet, en ambisjon som, om vi skal tro rett, bare ligger noen små år fra realisering.Rektor Ernst Håkon Jahr vil telle prosessen fram mot universitetsstatus ned med det samme uret som ble brukt til å telle ned byggeprosessen på Gimlemoen, og det er for så vidt greit nok om vi ikke lar oss dupere av gimmicken ved en slik nedtelling. For alle som har vært engasjert i vitenskapelig arbeid og i å bygge institusjoner rundt forskning og høyere utdanning, vet at det er snakk om prosesser som krever tungt, langsiktig og samvittighetsfullt arbeid. Å bygge opp forskningskompetanse er seigt og tidkrevende nok for et enkelt menneske. For en institusjon krever det nær på en generasjon.I tillegg kommer at universitets— og høyskolesektoren i alle år har vært gjenstand for tunge og ofte uoversiktlige politiske prosesser, prosesser der sterke enkeltviljer, skiftende regionale allianser og skjulte agendaer har hørt til dagens orden. Var det ikke for tidligere statsråd Gudmund Hernes' nidkjære overvåking og knebling av regionale universitetsinitiativer, hadde vi allerede hatt et universitet i vår landsdel med utgangspunkt i de to tidligere institusjonene, Agder distriktshøgskole (ADH) og Høgskolesenteret i Rogaland (HSR).Men, paradoksalt nok, det var den samme Gudmund Hernes som i sin tid også ga løfte om at et storbygg, eller et signaturbygg som han da formulerte det, skulle reises på Gimlemoen. Det var en beslutning som ikke kom ut av løse luften eller av rikspolitisk nåde, den var båret fram av en sterk og samstemt politisk vilje på hele Agder for å få realisert drømmen om et universitet. Slik står vi nå i den situasjon at vi har bygd og snart får universitetet.

Ser vi fra Agder 90-årene i bakspeilet, er det nettopp evnen til å samle seg om noen få oppgaver som slår. Vi ville ha universitet og vi ville ha en bedre stamvei. Begge deler er i ferd med å lykkes. I tillegg ønsker vi oss også mye annet, som bl.a. bedre kulturinstitusjoner, men det er disse to, veien og universitetet som mest unisont er fremmet i de rikspolitiske fora. Lærdommen er at samling, stahet og seigt arbeid nytter når vi vil ha noe gjort.Det nye høyskolekomplekset blir et verdig tyngdepunkt i landsdelens institusjonelle landskap og en fin arbeidsplass for studenter, lærere og forskere. La oss også håpe at høyskolen på sin vei mot universitetsstatus også gjør seg bemerket som et akademisk miljø av internasjonalt format og et kunnskapssenter til ny inspirasjon for regionalt næringsliv, kulturliv og stedlig offentlig forvaltning.