Skal vi tro en måling fra Statistisk sentralbyrå er oppslutningen om den norske bistandspolitikken større enn noen gang tidligere. Det er bemerkelsesverdig av flere grunner. For det første beklages det ofte at folks politiske og økonomiske interesser er blitt mer og mer lokale til tross for globaliseringen. For det andre kunne vi vente at alle problemene som årvisst er rapportert fra konkrete bistandsprosjekter, skulle ha gjort det av med entusiasmen for denne typen tiltak.Det er snart femti år siden den første offentlige bistanden startet opp gjennom det såkalte Kerala-prosjektet i India. De indiske fiskeriene skulle moderniseres med norsk hjelp. Det gikk ikke særlig bra, på linje med de mange andre forsøkene på å modernisere afrikansk og asiatisk næringsliv etter norsk eller annen vestlige oppskrift. Lærdommen har vært at den økonomiske utviklingen må tuftes på lokale og nasjonale forutsetninger for å kunne bli varig.Til gjengjeld har en rekke land, særlig i Asia, klart å oppnå rask økonomisk vekst ved å kombinere beskyttelse av egne markeder med aggressiv satsing på eksport av industrivarer til resten av verden. Denne erfaringen gav i sin tid opphav til en viktig debatt om handel eller bistand som nøkkel til utvikling. Ser vi tilbake på denne debatten i dag, virker den noe underlig.Men da glemmer vi ofte at den dominerende forestillingen rundt bistanden på 70-tallet var at de industrialiserte landene skyldte landene i sør kompensasjon for det som var ranet fra dem først gjennom kolonialismen og dernest gjennom den økonomiske nykolonialismen etter annen verdenskrig. Handel, mente mange, ville ikke kunne hjelpe noe land til utvikling siden handelsmønstrene bygget på verdensomspennende mønstre av utbytting og ulikhet.Siden da har tidene skiftet. Globalt finnes det ikke lenger noe alternativ til det kapitalistiske økonomiske system. Derfor gis det heller ikke lenger noen brukbare utviklingsmodeller som vraker markedet som ledestjerne for den økonomiske produksjonen. Det handler i dag mer om ulike måter å gi utviklingen et menneskelig ansikt og en akseptabel sosial profil på. Og her vil variasjonene kunne være store fra samfunn til samfunn.De skiftende politiske konjunkturene som bistandspolitikken har gjennomlevet, har altså ikke gort det av med den. Men åpenheten omkring hvordan bistand skal ytes er større enn før og ydmykheten overfor resultatene viktigere enn noen gang. Intet land kan utvikles uten at det skjer på dets egne premisser. Samtidig ville det være galt å tro at bistandsidealet er frikoblet fra virkeligheten i norsk økonomi. Hadde vi hatt underskudd i utenriksøkonomien og problemer med å finne penger til å løse hjemlige oppgaver, tipper vi at Statistisk sentralbyrå hadde vist oss et annet bilde av opinionen. Så eiegode er vi nordmenn tross alt ikke.