Om få dager får vi vite hvordan LOs medlemmer i privat sektor stiller seg til det forhandlingsresultatet LO og NHO forhandlet seg frem til tidligere i vår. Det er slett ikke gitt at det blir ja, og dermed kan en storkonflikt komme til å sette sitt preg på forsommeren. Mer en noen gang tidligere synes det som den lange borgfreden om lønns— og arbeidsspørsmål som har rådet under store deler av 90-tallet, går mot slutten.Solidaritetsalternativet kan om litt være en saga blott. Samtidig nærmer også den tiden seg da dette arrangementets personlige garantist på arbeidstakersiden, Yngve Hågensen, skal pensjoneres. LO-ledelsen setter i disse dager store penger inn i en reklamekampanje for å få medlemmenes ja til forhandlingsresultatet. Men en slik kampanje kan fort virke mot sin hensikt. Den kan nøre opp under en gryende mistillit mellom grunnplan og ledelse i fagbevegelsen. For det bildet som tegnes, preges unektelig av et avtaleutkast som har solid støtte i LOs toppledelse, men sviktende forankring nedover i rekkene.Det kan altså ende med at Yngve Hågensen får et rungende nei som avskjedsgave fra den bevegelsen han har ledet med myndigere og samtidig mer fintfølende hånd enn mange av sine forgjengere. I historisk lys vil Hågensen fremstå som en av de virkelig store LO-lederne. Han har hatt autoritet internt, samtidig som han har evnet å se at samfunnet i dag stiller andre krav enn før. Han har stått fadder til nedbrytingen av fronten mellom såkalt gule og røde fagforeninger. Det er et ideologisk grep som har vært i pakt med tidens krav, men som ikke syntes enkelt å ta før det faktisk ble tatt.Derfor kan det også synes som et paradoks at Hågensen sliter for å hale i land sitt siste oppgjør. Men egentlig er det et sunnhetstegn at det kladder seg litt nå. En leder skal ikke ha autoritet utover sine handlingers pålydende. Hågensens moderasjonslinje har gitt store gevinster for lavtlønte og folk med midlere inntekter, og den har sikret norsk næringsliv gode kår. Men alt har sin tid. Nå er det nye utfordringer, betydelig uro i flere arbeidtakergrupper og stor bevegelse på organisasjonsfronten.Dette er i seg selv tegn på at vi er i ferd med å bevege oss inn i et lønnspolitisk terreng der Karl Glads og Yngve Hågensens gamle kart ikke lenger gjelder. Uansett hvordan det i år går med oppgjøret i privat sektor, må det f.eks. tas et tak for å rette opp de store skjevhetene som har fått utvikle seg i offentlig sektor. Enkelt sagt har offentlig ansatte akademikere i særlig grad fått betale regningen for solidaritetsalternativet. Da er det ikke å vente at de som har regissert det slik, skal stille seg i spissen for å gjøre opp for sine egne synder.Vi lever i en spennende tid hva gjelder arbeids- og lønnsspørsmål. En hel generasjon fagforeningsledere kan stå for fall sammen med de avtaleverkene de bygget opp. Morgendagen er hverken Yngve Hågensens eller Anders Folkestads. De har hatt sin tid. Som standpunktene deres har hatt det. Allerede i løpet av forsommeren kan vi ha sett konturene av en ny tids lønnsmodeller og en ny tids lønnskonflikter.