Denne ukens politiske meningsmåling, slik den ble presentert i VG tirsdag, sender sjokkbølger inn i de politiske partiene, og ganske særlig i Høyre og Fremskrittspartiet som til sammen faller med ni prosentpoeng på målingen fra måneden før. Noe slikt, at en samlet høyreside faller som spett i sjøen, har aldri hendt før. Forklaringen er like enkel som den er nådeløs. Både Høyre og Fremskrittspartiet har stelt seg slik at de står utenfor fokus for maktspillet i norsk politikk.Før regjeringsskiftet styrte sentrumsregjeringen med vekslende støtte fra opposisjonspartiene. Etter regjeringsskiftet har Arbeiderpartiet gjort det tydelig at det er de tidligere regjeringspartiene som skal bidra med parlamentarisk støtte til den nye regjeringen. Bortsett fra det helt opplagte spørsmål om hvorfor vi da behøvde et regjeringsskifte, forteller dette oss mer enn noe annet at det er i spenningsfeltet mellom Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik norsk politikk nå utvikles. Så får da også Arbeiderpartiet og KrF gode målinger.For Høyre er den nye målingen rene sorgen. I tillegg gir den enda et bevis på hvor sårbart partiet er for lederkrangel. Det er ikke noe parti som har slik hang til lederkannibalisme som Høyre. Og det er heller ikke noe parti som har skadet seg selv så mye med sine hyppige lederskifter som nettopp Høyre. Derfor har det også de siste par årene vært utvist mer intern disiplin enn på lenge i debatten rundt Jan Petersens ledelse av partiet.Men det har tydeligvis ikke nyttet. For nå stikker fenomenet Per-Kristian Foss hodet opp med samme trassighet som en løvetann fra en asfaltsprekk om våren. Det er uro i Høyre. Partiet har spilt seg selv til enda mer rikspolitisk avmakt ved å felle sentrumsregjeringen; og det, sammen med lederstriden som likevel ikke ser ut til å være over, sender partiet på ny nedtur blant velgerne. Hvis dette også er status når partiet samles til landsmøte i Bergen i mai, ser det mørkt ut for Jan Petersen.Det er ellers mye som er uklart i det politiske terrenget for tiden. Venstre og Senterpartiet trekker sentrumssamarbeidet til hver sin retning. Venstre ser mot Høyre, mens Senterpartiet ivrer for samarbeid med Arbeiderpartiet. Ingen av dem tjener på standpunktene sine. Det er KrF som ensidig profitterer på etterraksten etter sentrumsregjeringens innsats, mens makkerne Venstre og Senterpartiet må slåss for å overleve ved neste års stortingsvalg.Unge Høyres leder, John Ragnar Aarset, foreslår i et intervju med Dagsavisen å slå sammen Høyre, Venstre og KrF til et bredt borgerlig folkeparti. Det er en tanke som ideologisk sett ikke er så dum. Det er på mange vis disse partiene som står hverandre nærmest. Problemet er bare at KrF har tatt mål av seg til å konkurrere ut Høyre som det brede kristeligdemokratiske, eller om man vil liberalkonservative, tilbudet til norske velgere. Dersom ikke Høyre finner ny vind til seilene sine, kan det se ut som om Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands prosjekt kan lykkes.