Det går snarere i grått for et parti som snart må se en halv mannsalder bakover til den tid da partiet hadde virkelig innflytelse i det politiske liv. Det er i denne sammenhengen vi må forstå stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsens utspill om at Høyre er beredt til å gå i regjering med Fremskrittspartiet og KrF.For Høyre kan et samarbeid med Carl I. Hagen slå begge veier. Det kan trekke partiet ytterligere ned, og det kan bringe partiet fram i rampelyset igjen. Det blir som med Venstres og Senterpartiets påheng til KrFs sentrumsalternativ; det representerer en vei til makt og innflytelse, men kan også være en kilde til ytterligere tap av stemmer. Denne risikovurderingen har Høyres ledelse også foretatt og så sluppet sin innpisker på Stortinget ut med konklusjonen: Vi tar sjansen.At det er Gabrielsen som tilkjennegir kursvalget er ingen tilfeldighet. Han er ikke på samme måte som den mer etablerte partiledelsen med Jan Petersen og Per-Kristian Foss, syltet ned i gammelt agg mot Fremskrittspartiet. For er det noen som hater hverandre i norsk politikk, er det nettopp Høyre og Fremskrittspartiet. De gamle Høyre-lederne Kåre Willoch og Jo Benkow behandlet i alle år Hagen som om han var spedalsk. Det er noe Hagen selv aldri glemmer. Og fiendskapet har smittet videre på de finanspolitiske talsmennene Per-Kristian Foss og Siv Jensen. De er som hund og katt.Men stilt overfor utsikten til makt og til en strime av himmel i det parlamentariske skydekket, må slikt overkommes. Det er her Ansgar Gabrielsen får rollen som engelen Gabriel. Han skal bringe bud om regjeringssamarbeid med KrF og Fremskrittspartiet. Høyres iver etter å få dette til, røpes også i premissen: Carl I. Hagen må gjerne få bli statsminister. Vi behøver ikke engang legge til: Om han vil.Det er enda et år fram til stortingsvalg. Og dermed også et år til vi får å se om Gabrielsens visjoner er liv laga. Ett er i alle fall sikkert, han skal jobbe hardt med grunnplanet i eget parti for å få solgt ideen sin, og han skal jobbe enda hardere med KrF der ideen om trepartiregjeringen så langt har falt på steingrunn. Hvordan det går når valget er over, og dersom statsministerkandidaten blir hetende Kjell Magne Bondevik, er imidlertid en annen sak. Vi kan vanskelig forestille oss stor entusiasme i Fremskrittspartiet for å inngå i en Bondevik-regjering. Det er turbulente tider. Men Høyres problem er underlig konstant. Uansett hvilke partier som flyr opp og ned på meningsmålingene, ligger partiet stabilt lavt, som skodde over sitt eget velgergrunnfjell. Det må det gjøres noe med. Det er tid for kontroversielle utspill, de ukontroversielle har vist seg ikke å gi resultater.