USAs president har med all tydelighet vist at han ønsker å fjerne diktatoren i Bagdad. Det synes å være hans overordnede politiske mål for denne perioden. President Bush har gjort Saddam Hussein til et symbol på ondskapen i verden som har slike dimensjoner at Osama Bin Laden nærmest blir for en løpegutt å regne. Både kampen mot terror og kampen mot masseødeleggelsesvåpen kuliminerer i Bagdad.Selv om Saddam Hussein er kjent som en despot som er i stand til å utsette selv sitt eget folk for de verste pinsler, så er det langt fra alle som støtter amerikanernes syn på et angrep mot Irak. Både Kina, Russland og Frankrike er skeptiske til den amerikanske krigsretorikken. Alle tre har vetorett i FNs sikkerhetsråd, og prøver i det lengste å muliggjøre en diplomatisk løsning. President Bush har så langt vist respekt for Sikkerhetsrådets stilling i verdenssamfunnet, men han presses av miljøet rundt visepresident Dick Cheney, som har lite til overs for ideen om at FN skal ha noen avgjørende innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk generelt og det forestående angrepet mot Irak spesielt.For det er snarere snakk om når, enn hvorvidt, USA vil gå til angrep mot Irak. Saddam Hussein har så langt ikke vist tegn til å akseptere de nødvendige kravene fra FNs våpeninspektører. Diktatoren har gått med på å slippe inspektører inn i Irak, men står steilt mot kravet om at de også skal få tilgang til å inspisere hans mange palasser. Disse palassene er ikke først og fremst bygninger i den forstand vi kjenner ordet, men store områder som huser bygg og anlegg våpeninspektørene mistenker kan brukes for å produsere atomvåpen.Sikkerhetsrådets rolle i denne konflikten er betydelig, selv om presidentens mest krigshissige rådgivere forsøker å gi inntrykk av noe annet. George W. Bush har langsiktige ambisjoner om å løfte USA fra å være supermakt, til å bli verdens eneste «hypermakt» — hevet over FN. Men fortsatt er dette høyt opp og langt frem. Og den svake amerikanske økonomien gjør at USA aldri har vært mer avhengig av et godt samarbeid med resten av verden enn de er idag. Frem til nyttår sitter Norge som medlem av FNs sikkerhetsråd. I følge generalsekretær i Flyktningerådet, Raymond Johansen, kan det bli 20 år til neste gang Norge kommer i en tilsvarende innflytelsesrik posisjon. Det er derfor avgjørende at utenriksminister Jan Petersen bruker sin posisjon til å bidra til å styrke Sikkerhetsrådets stilling i forhold til USA. Bare gjennom FN kan vi sikre stabilitet i det internasjonale samfunnet. Petersen må derfor være tydelig på at Sikkerhetsrådets vurderinger er overordnet de som til enhver tid måtte komme fra Det hvite hus.