Det er november på de fleste fronter. I olja mister folk jobben, samtidig som norsk økonomi flater ut etter flere år med nærmest ubrutt vekst. Ute råder terroren, og hjemme har vi en flyktningkrise vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Nå skal vi kanskje også etter over seksti år med fri ferdsel måtte vise pass dersom vi ønsker oss en svipptur til Danmark eller Sverige. Hvis noen da lenger finner mon i harryhandel så svak som krona er blitt.

På toppen av det hele utfordres distriktspolitikkens tvilling, landbrukspolitikken, av en minister som med skriftens ord nærmest må karakteriseres som en brølende løve.

Men ett sted er det tilnærmet ro, og det er der det alltid ellers koker, i distriktene. Vi har ikke noe distriktsopprør for tiden. Noen lokalsykehusaksjoner og en fiskeriminister som har rotet det til i Finnmark, endrer ikke på det. Det er egentlig bemerkelsesverdig. For er det et forhold som opp gjennom årene har gitt norske politikere mer hodebry enn noe annet, er det regional— og distriktspolitikken. Der man i andre land kan liste dette politikkområdet pent inn på annen linje etter alt som er viktigere, er det omvendt hos oss.

All annen politikks mor

I Norge former regionale spenninger og motsetninger mellom sentrum og utkant de politiske hovedmønstrene. Hos oss er regional- og distriktspolitikken all annen politikks mor. Derfor ser det ut som det gjør her til lands. Derfor er vi annerledeslandet.

Jon P. Knudsen

De to gangene de politiske elitene trodde de kunne endre på dette, gikk det dem ille. Jeg tenker på forsøkene på å få oss inn i EF i 1972 og EU i 1994. Før, innimellom og etter disse årene har det vært distriktsopprør og kystkriser med jevne og ujevne mellomrom. Hver gang har vi smurt oss ut av det med forlik, pakker, spesielle tiltak og varige ordninger som nabolandene våre har kunnet spare seg for. Slik har et tungdrevet land forblitt tungdrevet og i tillegg dyrt i drift. Men nettopp derfor har det også blitt godt å bo i.

Så kan vi spørre oss om hvorfor det ikke stormer mer. Her har vi en kommunalminister som ikke bare stryker regional— av departementsnavnet og erstatter det med moderniserings-, han kaster i tillegg fram en kommunereform som vil gjøre kål på de fleste distriktskommuner som egne politiske arenaer. Som om ikke dette var nok, har de øremerkede regionalpolitiske satsingene opplevd friske kutt de siste par årene.

Brølende løve

På toppen av det hele utfordres distriktspolitikkens tvilling, landbrukspolitikken, av en minister som med skriftens ord nærmest må karakteriseres som en brølende løve. Men om løvemetaforen skal strekkes litt til, virker det som om hun av landbruket selv mest oppfattes som sirkusløve. Jeg kjenner flere næringsutøvere som med krakilsk glede noterer seg hennes inn- og utspill som like etterlengtet som nødvendig utlufting av ideologisk innstengte stubbloft.

Skal vi søke etter den egentlige årsak til at regjeringen kommer unna med det, må vi gå til de underliggende utviklingstrekkene i distriktene. De er slett ikke gale.

... selv om det er lenge igjen til den tid da skog på rot var jevngodt med penger på bok.

For det første har ressursnæringene kysten rundt opplevd gode tider. Oljevirksomheten har trukket nordover og skapt ny giv. Kollapsen i Stavanger og usikkerheten i Kristiansand endrer ikke på det. I tillegg har både oppdrettsnæringen og fiskeriene opplevd gode tider. En venn av meg opplevde forandringen gjennom en tur med hurtigruta i sommer. Han hadde ikke befart kysten på et par, tre tiår. Han var overveldet. Der det før sto til nedfalls, var det jevn velstand overalt. Bare i Vardø så det like sørgelig ut som før.

Gjenganger i konkurslistene

I skogbruket er bunnen nådd, og pilene peker oppover igjen, selv om det er lenge igjen til den tid da skog på rot var jevngodt med penger på bok. Og det distriktsbaserte reiselivet, en gjenganger i konkurslistene, varmer seg på asylanter og fallende kronekurs.

For det andre har svært mange distriktskommuner som før slet med befolkningsnedgang, opplevd befolkningsvekst de senere årene. Dette skyldes delvis de bedre tidene, men mest en helt uforutsett stor innvandring. Dermed har et gedigent befolkningsoverskudd kunnet drysse over by og bygd. Slik har en fortsatt sentralisering med store underliggende skjevheter i flyttemønstre, kunne skjules av at de fleste har fått noe.

Det distriktsbaserte reiselivet, en gjenganger i konkurslistene, varmer seg på asylanter og fallende kronekurs.

Men dette kan snu seg raskt. Oppskriften ser omtrent slik ut: Pessimismen i olje- og gassektoren fordypes ytterligere. Fiskeriene opplever en av sine tilbakevendende kollapser. Et dårligere arbeidsmarked får arbeidsinnvandringen til å bremse opp. Det internasjonale fallet i råvareprisene tar med seg mer enn Kirkenes og Narvik. Grensen til Russland stenges. Det lille befolkningsoverskuddet som er igjen å fordele, suges opp av et fåtall store og mellomstore byregioner.

Skjer ikke før jul

Stilt overfor et slikt scenario, er det duket for krise, politisk som økonomisk. Da vil like gamle som kjente frontlinjer i norsk politikk komme til syne igjen.

Men fortvil ikke det. Det skjer ikke før jul. Men det kan komme ganske så raskt på nyåret.