Kristiansand kommune har de senere årene hatt store og omfattende planoppgaver. Denne prosessen har bl.a resultert i to viktige og ambisiøst anlagte bygg: Sørlandets kunstmuseum og Høgskolen på Gimlemoen. Begge byggene rommer viktige funksjoner og har verdi langt utover det å gi tak over hodet for studenter og kunstverk. At institusjonene Sørlandets kunstmuseum og Høgskolen i Agder nå er plassert i bygg med et høyt arkitektonisk nivå har en klar innvirkning på institusjonenes «selvtillit», noe som gir positiv tilbakevirkende kraft: Høgskolen vil bli universitet og kunstmuseet er blitt en aktiv og ambisiøs deltaker på nasjonal og internasjonal kunstarena. Vektlegging av bygningers symbolverdi kommer tydelig frem i diskusjonen rundt operabygget i Oslo. Det er mange meninger om operaen, om plassering, pengebruk og fremdriftsplaner. Men operabygget tillegges kvaliteter langt utover byggets tiltenkte funksjon, og diskuteres som noe mye mer enn fysisk substans og antall kvadratmeter. Enten den skal ligge på Vestbanen eller Bjørvika skal den ha en «stråleeffekt» i den delen av byen den plasseres. Bjørvika skal oppgraderes fra traurig trafikkknutepunkt og nedslitt byområde til kulturtyngdepunkt, rekreasjonsområde for hele Oslo øst, bydelen skal knyttes til sjøen og middelalder-delen tydeliggjøres. Plassering av operaen i Bjørvika skal i tillegg være en gest til østkanten av byen der blandingen av «finkultur» og rått havneområde er stikkord. Tilsvarende tillegges plasseringen av Operaen på Vestbanen i sterk grad verdier som langt overskrider selve byggets romprogram og funksjon. Og det som er helt sikkert er troen man har på at bare operaen bygges og får en tydelig plassering, så vil opera-interessen blant folk flest ta helt av. Uavhengig av hvor mange som går i operaen i dag vil et nytt operabygg føre til at langt flere bruker dette kulturtilbudet. Utkastene fra arkitektkonkurransen for Operaen i Bjørvika viser en tydelig fremtidsoptimisme på operaens vegne; så å si alle prosjektene var illustrert med strandpromenader, seilbåter, vindsurfere og barn med drager. Med tanke på havnebassenget og vannkvaliteten i Oslo havn er dette bare ett av de mange skårene i illusjonene som skapes rundt et bygg, i dette tilfellet Operaen. Det er nå vedtatt at det nye konserthuset i Kristiansand skal ligge på Smiths kai. Tomten er i dag en del av havnearealene, og konserthuset vil ligge der Havnelageret og Rutebilstasjonen ligger i dag. Diskusjonen om plassering av dette bygget har pågått lenge. Fra å ha 13 alternativer ble det til slutt stemt over 3, hvor plassering på Smiths kai ble vedtatt. Argumentasjonen fra politisk hold har handlet vel så mye om byggets symbolverdi og hvor denne symbolverdien vil gjøre seg best i byen, som de økonomiske konsekvensene. Konserthuset har med byens selvtillit å gjøre, akkurat som kunstmuseet og høgskolen har det.Midt i bildet på de visjonære perspektivtegningene som vil strømme på fra arkitektkonkurransen som snart lyses ut for nytt konserthus i Kristiansand ligger det et jernbanespor. Jernbanesporet går akkurat der man vil ha strandpromenade, barn med drager, kulturtyngdepunkt, vindsurfere og alt det der som skal revitalisere en ny bydel og så videre og så videre. Dette jernbanesporet er bare ett av utallige problemer som skal løses før illusjonen om et konserthus faktisk blir virkelig. Realisering av konserthuset er betinget av at det omfattende utbyggingsprosjektet Euroterminalen vedtas og realiseres. Eller for å si det på en annen måte: Realisering av konserthuset er betinget av riving av havnelageret og rutebilstasjonen som er betinget av at disse får nye lokaler til sine funksjoner i Euroterminalen. Realisering av Euroterminalen koster 1,3 milliarder kroner og omfatter 59 000 kvadratmeter hotell, næringsvirksomhet og boliger. Den planlagte Euroterminalen med tilhørende kjøpesenter og omfattende næringsvirksomhet baseres seg på å fange opp dem som skal reise med tog, buss og båt. Det samme prinsippet er brukt på det nye kjøpesenteret Byporten i Oslo, som er lagt så å si oppå sentralbanestasjonen. Den umiddelbare nærheten mellom butikkene og toget gjør det lett å utnytte effektene av alle som daglig er nødt til å passere på vei til toget. Men bare noen meter unna ligger et tilsvarende prosjekt med et like "vanntett" opplegg, Galleri Oslo. Dette 80-tallsfenomenet av et bygg ble lagt i en lang gate over Oslo Bussterminal der tanken var at folk skulle "siles" gjennom de utallige tilbudene langs handlegaten på vei til bussterminalen. I dag er Galleri Oslo et trist syn, tomt for mennesker og fremstår kun om et eksempel på feilslått planlegging. Bygget er også et eksempel på den sunne labiliteten som mennesker heldigvis representerer, der det som virker opplagt faktisk ikke fungerer. I så måte fremstilles Euroterminalen med sitt omfattende antall kvadratmeter med tilsvarende tilbud av ymse slag som et like "vanntett" prosjekt som Galleri Oslo i sin tid ble fremstilt som. I tilfellet med Euroterminalen er det hele prosjektet som lades med symbolverdi. Området skal bli en ny bydel, det skal revitalisere Kvadraturen som handelssentrum, «bli et byområde med stor aktivitet og mye liv store deler av døgnet» i tillegg til at et idiotisk hotelltårn diskuteres som om det var selve fremtiden inkarnert.Men foreløpig er endringen av havneområdet i Kristiansand kun en illusorisk endring, der funksjonene som er tenkt realisert er besjelet med vilkårlig symbolverdi. Det fineste eksempelet byen har på hvor stor grad en bygnings symbolverdi er vektlagt er det gamle Arkivet, som i dag rommer en rekke humanitære organisasjoner. Byggets grusomme historie «renses» ved at gode krefter fyller rommene, og bygningens symbolverdi endrer seg ved å gjennomgå denne botsøvelsen. På denne måten fremstår dette bygget som et enestående og vakkert eksempel på at bygningers fysiske fremtoning kun er en liten del av arkitekturens omfang.