Flere av Frps stortingskandidater går enda lenger enn Hagen. De uttaler til VG at de vil stille mistillitsforslag og felle regjeringen etter valget for å få fjernet Bondevik. Hardkjøret fra Frp har sammenheng med at partiet mener Bondevik er det største hinderet for et bredt ikke-sosialistisk samarbeid, hvor også Fremskrittspartiet er med.

Hagen spiller et høyt spill. Hensikten hans er åpenbart å skape splid mellom de tre regjeringspartiene, men foreløpig har taktikken vært mislykket. Høyre, KrF og Venstre synes å bli sveiset enda sterkere sammen som følge av Hagens angrep. De tre partiene gjentar og fastholder at Bondevik er deres statsministerkandidat uansett hvor mye støy det kommer fra Hagen.

Slik har Hagen trengt seg selv og sitt parti opp i et hjørne. Og det kan godt hende at den slue taktikeren denne gang har forregnet seg. Blir det ikke-sosialistisk flertall på Stortinget etter valget, og de nåværende regjeringspartiene står på sitt, betyr Hagens ultimatum regjeringsskifte. Da vil Bondevik peke på Jens Stoltenberg som statsminister. Spørsmålet blir om det er så viktig for Hagen å bli kvitt Bondevik at han til og med vil akseptere en sosialistisk regjering for å oppnå målet. Eller om han må gjøre full retrett.

Hagens jakt denne sommeren en unik i norsk politisk historie. Han vil diktere hvem som skal være statsminister i en borgerlig regjering, og overser glatt at de tre partiene det gjelder har samlet seg om nettopp den kandidaten Hagen vil ha vekk. Dette styrker ikke akkurat Frps posisjon på den borgerlige siden, og de som anklager partiet for å være uforutsigbart, har fått et nytt argument for å sky et forpliktende samarbeid.

Slik Hagen har manøvrert denne sommeren, kan det hende han er best tjent med at den rødgrønne alliansen vinner valget. Da slipper han å måtte ta konsekvensene av de truslene han har fremført. Uansett hvilken farge regjeringen får etter valget, synes det som Frp igjen havner på sidelinjen i norsk politikk. Mange har ment at Frp var i ferd med å komme ut av puberteten, men sommerens begivenheter viser at så ikke er tilfellet.