Venstre vedtok allerede i fjor å sette borgerlønn på den politiske agenda. Lars Sponheim ser ut til å ha glemt dette, men hans regjeringskollega fra Høyre, Ingjerd Schou, var til gjengjeld rask til å ta tak i dagens trygdesystem da hun ble sosialminister. Et system som åpenbart har store mangler, som koster staten dyrt, har vist seg å være både firkantet og upraktisk, og som til overmål er til hinder for mange som ønsker komme seg ut i arbeidslivet.Dette siste punktet er det mest graverende. Det er ren Stutum-politkk når trygdede som ønsker utdanning eller arbeid, opplever å bli «straffet» ved at de mister alle støtteordninger når de ikke lenger er fulltidstrygdet, og at det derfor er mest «lønnsomt» å forbli uten jobb.Her må noe åpenbart gjøres, og det er derfor gledelig å konstatere at også Arbeiderpartiet er tilbake på den sosialpolitiske banehalvdelen, etter noen års pinlig fravær. I helgen offentliggjorde partiets sosialpolitiske talsmann, Bjarne Håkon Hanssen, et forslag som kan bedre dagens håpløse trygdesystem. Løsningen fra Arbeiderpartiets rettferdighetsutvalg er et system med en borgerlønn som garanterer en minimumsinntekt på 120.000 kroner i året. Forslaget innebærer at mottakerne må inngå en såkalt velferdskontrakt der de plikter å inngå et samarbeid med sosialetaten om et arbeids— eller utdanningsopplegg. De som ikke vil inngå denne kontrakten må ta til takke med dagens sosialhjelpssatser. Arbeiderpartiets forslag er både kontroversielt og kostnadskrevende. Det innebærer en total, men tvingende nødvendig omlegging av dagens trygdesystem. Retten til borgerlønn vil fungere etter prinsippet om hjelp til selvhjelp, som en gang var den ideologiske bærebjelken for de fleste trygdeordninger.Dessverre fungerer dagens trygdesystem motsatt. Det er klientskapende, vanskelig å komme ut av og oppleves som fornedrende for mange som er avhengig av det.Vi ønsker derfor forslaget fra Arbeiderpartiets rettferdighetsutvalg velkommen. Borgerlønn og velferdskontrakter vil være kostnadskrevende i en periode, men vi har tro på at opplegget på lang sikt vil få flere ut av trygdesystemet, og dermed være en god investering for fellesskapet.I tillegg er det et sunnhetstegn for Arbeiderpartiet at noen våger å tenke konstruktiv politikk igjen. Det er vanskelig å se for seg at Ap vil få noen avgjørende rolle i norsk politikk dersom de ikke igjen makter å føre en sterk og troverdig sosial- og fordelingspolitikk. Forslaget om borgerlønn er i så måte et godt skritt i riktig retning.