Hurtig straffesaksbehandling er helt sentralt for å få til en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Rask oppfølging sikrer bevis og gir grunnlag for en høy oppklaringsprosent. I tillegg blir belastningen for ofrene mindre enn om saken trekker i langdrag. En rask reaksjon på lovbrudd er dessuten langt mer effektiv enn en reaksjon som kommer etter flere år. Derfor har jeg nylig sendt på høring en rekke forslag som kan bidra til at behandlingen kan gå raskere.Forslagene er særlig knyttet til påtalemyndigheten og domstolenes behandling av straffesaker. Målet er å få fram en kultur der saksbehandlingen går fremover så raskt selve saken tillater, uavbrutt av køer og «liggetider». Dette vil være en fordel for alle som er berørt av en sak, ikke minst for fornærmede, og vanligvis også den siktede selv. Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår fast at den som har en straffesiktelse mot seg, har rett til en rettferdig rettergang innen rimelig tid. Rettssikkerhet er en helt grunnleggende verdi. Vi skal ikke rokke ved elementer i saksbehandlingen som er nødvendige for å ivareta rettssikkerheten. Samtidig er det klart at dagens straffeprosess på noen punkter gir anvisning på en unødig omstendelig behandlingsmåte. Disse punktene tar jeg nå tak i. Målet er først og fremst å lage en smidigere straffeprosess, ikke å spare penger. Spørsmålet om bruk av jury i straffeprosessen har vært diskutert gjennom mange år, og jeg er glad for å se at temaet fortsatt vekker oppmerksomhet og engasjement. Et hovedpunkt i forslaget er at jury skal være forbeholdt saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år (som i dag), og hvor det dessuten er idømt eller vil bli påstått fengsel i mer enn fire år. Dette vil innebære at færre saker enn i dag skal behandles med jury. Bakgrunnen for forslaget er særlig at jurybehandling er en tidkrevende behandlingsform, og at også behandling med meddomsrett, som er alternativet til jury, er en betryggende behandlingsform. Ulempen ved å redusere bruken av jury er først og fremst at det svekker det båndet mellom befolkningen og strafferettspleien som ligger i at representanter for befolkningen alene tar stilling til spørsmålet om straffskyld. Blant annet fordi vi fortsatt skal ha jury i de alvorligste straffesakene, tror jeg likevel det kan være fornuftlig å akseptere denne ulempen for å oppnå en forenkling av lagmannsrettenes behandling av straffesakene.Et annet forslag er at den som er tiltalt i en sak som i utgangspunktet skal behandles med jury, selv skal kunne velge å få sin sak behandlet med meddomsrett. Jeg har registrert at forslaget ikke synes å ha fått noen entusiastisk mottakelse blant forsvarsadvokatene, og ser at det kan rettes innvendinger mot det. Et av ankepunktene er at straffeprosessen ikke bør likne et shoppingsenter, hvor den enkelte velger fritt, og selv er ansvarlig for utfallet. Samtidig vil en ordning med valgfrihet vedrørende jury gi den enkelte tiltalte en mulighet til å sikre seg en begrunnet avgjørelse av skyldspørsmålet — noe man ikke får dersom saken behandles med jury. Noen ser på forslagene om å begrense bruken av jury som et skritt på veien mot avvikling av juryordningen. Forslagene kan like gjerne bidra til å gjøre juryordningen mer levedyktig. Jeg nevner her at de forslagene som er sendt på høring også inneholder tiltak for å avhjelpe svakheter ved ordningen. Ett av dem er å oppheve ordningen med utskytning av lagrettemedlemmer, som i dag krever at det innkalles langt flere personer enn dem lagretten skal bestå av. Et annet forslag er at rettsformannens foredrag for juryen skal tas opp på lydbånd, slik at det i ettertid ikke skal herske noen tvil om hva som ble sagt.Høringsnotatet inneholder også forslag om en viss begrensning i den ubetingede retten til ankebehandling i lagmannsretten. I motsetning til det noen synes å tro, innebærer forslaget ikke en begrensning i retten til å anke. Det handler om hvilke saker som skal undergis full ankebehandling, og hvilke som først skal behandles av tre juridiske dommere. Dersom de enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre fram, kan de nekte anken fremmet. Jeg har foreslått en viss justering av denne grensen. Forslaget innebærer at noen flere saker enn før vil kunne avsluttes etter at de er vurdert av tre juridiske dommere. Det er stor forskjell på manglende ankerett og en adgang til å nekte ankebehandling når tre dommere finner det klart at anken ikke vil føre frem.Når det foreligger en tilståelse, vil saken kunne behandles enklere og raskere enn ellers. Etterforskningen kan ofte gjøres mindre omfattende, påtaleavgjørelsen blir enklere, grunnlaget for domfellelse blir enda sikrere, og saken kan ofte pådømmes uten tiltalebeslutning og hovedforhandling. En tilståelse kan dessuten være av stor betydning for eventuelle fornærmede. På denne bakgrunn har jeg tatt opp enkelte forslag som kan være egnet til å få frem en tilståelse i saker der det er grunnlag for det. Et av dem er at påtalemyndigheten, i forbindelse med at en siktet gir en uforbeholden tilståelse, skal kunne gi et bindende tilsagn om hva straffen maksimalt kan bli («strafftilsagn»). Forslaget innebærer at domstolene ikke skal kunne idømme en strengere straff enn det påtalemyndighetens tilsagn går ut på, med mindre dette ville innebære et vesentlig avvik fra det som ellers ville blitt idømt. Et annet forslag er at det skal gå tydelig fram av loven at selv om en siktet i utgangspunktet ikke har krav på forsvarer (for eksempel fordi saken gjelder et forelegg), kan domstolene oppnevne forsvarer for et begrenset antall timer når dette er hensiktsmessig for å få avklart om saken kan pådømmes som tilståelsessak eller avsluttes med at det vedtas et forelegg. Tanken bak dette er at det kan være lettere for en siktet å ta stilling til spørsmål om tilståelse og forenklet behandling når vedkommende har fått rådgivning fra en advokat. Samtidig er det en helt klar premiss at ingen skal fratas retten til å holde fast ved sin uskyld. Flere av forslagene er kontroversielle, og fortjener debatt. Det krever åpenhet og grundighet å avveie hensynene til rettssikkerhet, hurtighet og effektivitet. Jeg oppfordrer aktørene i strafferettspleien og andre til å engasjere seg.