Produsenter som får lov til å dominere markedene sine har til alle tider vært sett på som utsugere av kundene sine. I riktig gamle dager ble fortjenestemulighetene som ligger i markedsdominans utnyttet av både forretningsmenn og kongemakt. For monarken var det en brysom affære å kreve inn skatter i tider uten datamaskiner og pålitelige ligningsfunksjonærer. Når de direkte skattekildene fra inntekt og formue var uttømt ved hjelp av trusler og håndfast overbevisning, beriket kongemakten seg ytterligere ved hjelp av den tids moms: Utplyndring ved hjelp av enerettigheter til ulike former for produksjons— og handelsvirksomhet. Den ekstraavkastningen en fikk av manglende konkurranse og derav følgende ublu prissetting, monopolprofitt, kan faktisk betraktes som en primitiv form for omsetningsskatt. Det utviklet seg til og med småavanserte systemer hvor kongemakten fikk private forretningsmenn til å kreve inn «skatten» fra bruk av markedsmakt. Det foregikk ved at private forretningsmenn fikk enerett på visse markeder mot ulike former for motytelser til kongemakten. Om private eller den tids offentlige sektor krevde inn skatten kom ut på ett. Det var borgerne som måtte blø.Moralfilosofen Adam Smith var vel den første som for alvor tok opp de samfunnsmessig skadelige sidene av at noen tilrøvet seg eneretten på enkelte markeder. Siden har denne erkjennelsen fått så godt gjennomslag i samfunnet at i moderne markedsøkonomier er det blitt en viktig offentlig oppgave å motvirke markedsmakt. I Norge har vi til og med en egen institusjon, Konkurransetilsynet, hvor det sitter skarpskodde økonomer og jurister med en eneste oppgave; å følge med at ingen misbruker markedsmakt. Gjennom årenes løp har vi derfor fått utryddet mange utskudd av private bedrifter som har plyndret kundene sine ved hjelp av markedsdominans, men jobben blir egentlig aldri fullført. Velfungerende markeder krever konstant overvåkning så lenge ikke alle aktørene er dønn ærlige.Forståelsen for at private monopoler ikke er heldig for samfunnsøkonomien er altså etterhvert gått inn i samfunnets ryggmargsrefleks. Samtidig som parolen har vært at private monopoler ikke kan tolereres, virker det som om offentlige eneprodusenter ikke har vært sett på som noe problem. De er jo under offentlig kontroll. Ja, mon det. Det er kanskje ingen grunn til å forvente at en offentlig eneprodusent skal opptre så veldig forskjellig i dag fra da vår grunnlegger Christian IV regjerte? Folk i Kristiansand har, i hvert fall etter den siste tids presseoppslag å dømme, begynt å lure litt på om ikke våre lokale offentlige monopolister også opptrer en smule maktarrogant både når det gjelder priser og leveringsbetingelser. Hvordan kan nå det ha seg? Er de ikke under betryggende demokratisk kontroll, og har vi ikke pliktoppfyllende og pålitelige byråkrater i dag? Joda, etter mitt syn har vi begge deler, men dessverre borger ikke dette for at uheldige konsekvenser av markedsmakt unngås. Problemet er at når vi bare har en produsent har vi ingen andre å sammenligne med. Det er derfor ikke lett å finne ut om vår lokale offentlige produsent driver smart nok eller om velmenende politikere mer eller mindre bevisst utnytter markedsmakten til å skaffe seg ekstra skatteinntekter i form av monopolprofitt.Når politikerne føler seg presset av velgernes forventninger samtidig som budsjettet setter klare grenser for hva man kan tillate seg, er det fristende å se mellom fingrene på at inntektene fra en tjeneste er med på å dekke utgiftene til en annen. Det er egentlig ikke lov å foreta slike krumspring, men kreativ bokføring er dessverre ikke et fenomen som bare er forbeholdt frynsede private forretningsdrivende. Det er tolkningsrom for kreative løsninger også i offentlig sektor uten at noen lover brytes. Etikk og moral blir derimot noe helt annet. Resultatet blir gjerne at prisen på en offentlig tjeneste dekker utgiftene til produksjonen og vel så det. Lykkelige eiere av hytter er gjerne ikke like lykkelig over den årlige regningen for hytterenovasjon. De fleste av oss (hytteiere) har vel mang en gang lurt på hvordan det er mulig å utføre denne renovasjon så kostnadskrevende. For mange kan det faktisk koste en hundrelapp og vel så det for hver eneste pose søppel som leveres i løpet av ferien. Problemet er at vi ikke får svar på dette spørsmålet så lenge vi mangler sammenligningsgrunnlag fra konkurrenter, og Fylkesmannen ikke finner feil i beregningene på juridiske premisser.Hvordan er det så med effektiviteten hos dem som utfører de tjenestene det offentlige har enerett på? Lever de et latmannsliv på jobben og sender regningen til deg og meg. Neppe. De jobber sikkert både samvittighetsfullt og hardt, men jobber de på riktig måte? Det er det siste spørsmålet som er helt avgjørende. Hvis en ikke gjør tingene på riktig måte, kan en jobbe både hardt og tungt samtidig som kostnadene akselererer! Problemet med eneprodusenter er at det er så vanskelig å få svar på slike spørsmål. Vi har ingen å sammenligne med. La oss si at noen finner ut at det sikkert er lurt å eksperimentere med måten søppelet vårt samles inn på. Det settes i gang eksperimenter, og regningen sendes kundene uansett om eksperimentet er vellykket eller ei. Og enda verre: Eksperimentet fortsettes, for det er jo ingen grunn til å avvikle. Kundene tar regningen. De som driver søppelinnsamlingen arbeider hardt med et lite smart system og de forsetter med det! Går det prestisje i saken kan en holde på lenge. Det er i slike tilfeller at lærdommen fra Adam Smith forteller oss at konkurranse er en måte å få bukt med både denne ineffektiviteten og den høye renovasjonsregningen. Kunne vi velge mellom flere leverandører, ville vi velge den billigste. De som ikke leverte tjenesten på en smartest og billigst mulig måte ville måtte avvikle. Og kanskje det beste av alt: Aksjonærene eller eierne av de minst effektive bedriftene må betale for at de ikke egner seg for denne virksomheten. Det siste momentet er akkurat den drivkraften som skal til for at eierne av private bedrifter passer seg vel for å utføre tjenesten på en lite overveid måte. Slik er det dessverre ikke med offentlige monopoler. De sender oss regningen for alle de miserene de måtte finne på, og det verste av alt er at de kan fortsette med det. Lenge.