Både antallet førtidspensjonerte, uføretrygdede og arbeidsledige i alle aldrer er høyt. Når vi legger til at det er allment akseptert blant unge kvinner å bli gravide tidligst mlulig, slik at statens støtteordninger for alenemødre skal sikre deres økonomi, er bildet av klientifiseringen av befolkningen nær komplett. Årsaken til denne utviklingen er neppe å finne i drikkevannet. Forskere har slått fast at det tidligere industrisamfunnet har blitt hengende etter den generelle samfunnsutviklingen. Dette viser seg også i holdninger blant venndølene. I en undersøkelse som Agderforskning offentliggjorde sist høst kom det frem at ungdom i Vennesla er lite interessert i kompetanse og lite motivert for utdanning i forhold til gjevngamle i resten av landet. Denne innstillingen bidrar neppe til å sette fortgang på verdiskapningen i årene som kommer. Dagens holdninger viser at Vennesla på mange måter fortsatt er et industrisamfunn, til tross for den sviktende industrien. Her har kommunens ledelse et stort holdningsarbeid å gjøre hvis ikke Vennesla skal ende opp som en parodi på et bygdesamfunn i fremtiden. At Vennesla har havnet i samfunnsutviklingens bakevje er heller ikke særlig flatterende for Kristelig Folkeparti som har styrt kommunen de siste 28 årene. Mangelen på utvikling er også et tegn på politisk stagnasjon. Utviklingen mot å bli en ren omsorgskommune har pågått lenge, uten at politikerne har foretatt seg nok for å snu den uheldige utviklingen. Vi har derfor stor forståelse for den frustrasjonen som ble brakt til torgs av lederen av Vennesla Arbeiderparti i gårsdagens avis. Berit Kittelsen etterlyser en debatt om hva kommunens innbyggere skal satse på og leve av i fremtiden. De siste levekårsundersøkelsene er klare vitnesbyrd på at det haster å ta denne debatten. Å satse ensidig på å bli en håndverkskommune er ikke nok for å løfte Vennesla til nye høyder. Det vil gjøre det enkelt for tidligere industriarbeidere å omstille seg, men stimulerer verken til kompetansebygging eller kunnskapsbasert verdiskapning. I tillegg setter den mannsdominerte satsningen halvparten av arbeidsstokken til side. Ifølge Kittelsen finnes det i dag knapt hele stillinger for kvinner i Vennesla. De som ikke lever av trygd, kontanstøtte eller rett og slett er hjemmeværende, er ansatt i omsorgsyrker der stillingsbrøkene råder.Dette er også lite omstillingsvennlig politikk i en tid der utviklingen går mot at kvinner tar høyere utdanning enn menn, og at de forlater hjembygdene til fordel for storbyene på grunn av at det ikke finnes arbeidsplasser med behov for deres kompetanse der de kommer fra.