Stakkers mann. Forventningene kommer til plage ham – forventningene fra mer enn halve USA og hele verden. Mest skuffet vil USAs utenlandske venner bli. Ikke fordi Barack Obama ikke vil gjøre en viss forskjell fra George W. Bush, men først og fremst fordi mange av forventningene ikke er av denne verden. Det er nærmest noe religiøst over forestillingen om USA som frihetens hjemland, og ikke minst troen på at det bare er USA som kan lede oss og resten av verden til fred, frihet og evig velstand.

Det er mer enn 50 år siden USA var det landet mange fortsatt tror det igjen skal bli. Bush jr. er ikke problemet. Det er USA. Derfor kan ikke Barack Obama frelse verden. Han er valgt som president for et USA som er noe helt annet enn hva mange fortsatt ønsker og tror at USA er, kan og vil være. Barack Obama er ikke Moses. USA er ikke lenger det forjettede land. USA er av denne verden. Og det er en verden så herjet av politiske problemer at et fornuftig valgresultat i USA dessverre kommer til å gjøre liten forskjell.

USA har stilt opp for Europa i to verdenskriger. Jeg vet det. USA spilte også en avgjørende rolle da Europa måtte gi slipp på sine kolonier. Og USA mer enn andre skapte FN og internasjonal orden i årene etter andre verdenskrig. Og USA ga oss penicillin og Salk-vaksinen. Vi fikk jazz og Arthur Miller, Steinbeck, Hemingway, Cola, burger og Meryl Streep. Og i likhet med mange andre europeere har også jeg flere slektninger i USA enn i Norge. Verdens beste universiteter ligger i USA, og internasjonal friidrett er USA. Vi vet alt dette, men likevel er det meste av både gårsdagens og dagens virkelighet langt mer ubehagelig.

USA som det forjettede land var også indianerdrap, Ku-Klux-Klan, enorm kriminalitet og fattigdom. Og det var utbytting av Latin-Amerika. De oppfant og brukte atombomben. USA var i femtiårene politisk undertrykking. Men likevel elsket vi Amerika.

Etter hvert ble USA Vietnam-krig med 1,5 millioner drepte vietnamesere. De bidro til å skape Pol Pot og Taliban. De invaderte Granada og Cuba, de bombet Guatemala og Nicaragua. Og de drepte Salvador Allende. Men fortsatt elsket de fleste Amerika.

I dag nekter USA å innordne seg internasjonal rettsorden. De obstruerer FN. De dreper i Irak og Afghanistan. Kyoto-avtalen undergraves. Og de kjører verden ut i økonomisk krise. Men likevel tror de som fortsatt elsker Amerika at det er Bush – og ikke USA – som er problemet. De tror at nå skal Obama føre verden ut av elendigheten slik Moses førte folket ut av ørkenen og til det forjettede land. Denne politiske tro, denne politiske religiøsiteten er farlig, for den nekter å ta inn over seg de politiske realiteter.

Dagens politiske og sosiale realiteter som Obama skal håndtere, er betydelige. Arbeidsløsheten i USA vil stige til over 10 prosent. 40 millioner lever under fattigdomsgrensen. Det finnes ikke noe helsevesen som stiller opp for den fattigste delen av befolkningen. Mer enn to millioner mennesker sitter i fengsel. Mordraten i USA er mange ganger høyere enn i Vest-Europa. Men vi elsker USA.

Levealderen i USA er lavere enn på Cuba. Analfabetismen er betydelig og langt høyere enn på Cuba og i Europa. Forskjellene mellom fattige og rike er enorme og øker fortsatt. Likevel elsker vi Amerika.

Hva er det som gjør at ellers vettuge folk i fullt alvor lar Obamas livshistorie være eksemplet på hvor fantastisk USA kan være? Hva er det som gjør at en mister all historiekunnskap og alle perspektiver og gjør Obamas liv til selve symbolet på USA som enestående og som eksemplet på at i USA er alt mulig.

Barack Obamas livshistorie er fantastisk. Men det er da også livshistoriene til Kofi Annan, Nelson Mandela og Willy Brandt. I vår hjemlige andedam vrimler det av fantastiske livshistorier fra Jørgen Løvland til Johan Nygaardsvold, til Einar Gerhardsen, Jo Benkow og Hanna Kvanmo. Når slikt skjer hos oss, er det bare en fantastisk historie. Når slikt skjer i USA, lages det ideologi av det. En dramatisk livshistorie brukes til å bekrefte de ideologiske mytene om det forjettede USA.

Hvorfor ser ikke ellers fornuftige folk hvordan det står til i USA? Hvorfor fortsetter en med besvergelsene om den enestående dynamikken i det amerikanske samfunnet som alltid vil føre USA og verden fremover? Om og om igjen hører vi om de ypperste hjernene, de beste og kreative miljøene osv., osv.

Hvorfor er det så vanskelig å se at ikke USA lenger greier å kjøpe opp de beste forskerne fra resten av verden? Hvorfor maner en bort den tunge realitet at USA er forgjeldet? USA lever på lån fra resten av verden. Norge gir mer hjelp til USA enn til noe annet land i verden. Vi har kjøpt amerikanske statsobligasjoner – gitt USA lån. Vårt folketall tatt i betraktning, er det vi sammen med oljesjeikene i Gulfen som mer enn andre sørger for at USA kan leve på krita. Alle som kan økonomi vet dette. Men hvorfor fortsetter det? Hvorfor har det vært et politisk venstreavvik å påpeke økonomiske kjensgjerninger? Hvorfor har en latt USA føre krig på krita, og hvorfor har en latt USA føre verden ut i finansiell krise når alle burde ha visst og sett hva som skjedde?

Det finnes bare ett svar: Vår holdning til USA som stat er ikke av denne verden. Og derfor tror altfor mange at nå skal den begavede Obama føre oss ut av ørkenen og inn i en periode med fred, frihet og velstand.

Vi bør ønske Barack Obama lykke til. Han har store oppgaver å gå løs på i USA. Han må øke skattene for å betale gjeld. Han må øke skattene for at ikke folk skal sulte i hjel. Han må få USAs soldater hjem fra Irak, fordi han ikke lenger kan føre krig i annen manns land med andres penger. Hvis han greier å innfri noen få av forventningene som den fattigste delen av USAs borgere har til sin nye president, vil han i mine øyne ha lyktes. Han bør slett ikke la seg stresse av forventningen om å være Moses for USAs mange troende venner. Verden er best tjent med at USA holder seg hjemme.