I debatten om hvem som bør avløse Dagfinn Høybråten når han trekker seg til våren, ville det vært naturlig at landsdelen sluttet sterkt og høylydt opp om sin egen kandidat som allerede er nestleder. Nå som landsdelen endelig har en historisk sjanse til å kunne få en av sine egne i partiets og landets sentrale maktposisjoner, er det en anledning man skulle tro Sørlandet ikke har råd til å la gå fra seg. Likevel skjer det motsatte. Dagrun Eriksen blir regelrett dolket i ryggen.
Verken mangeårig fylkesleder Oddvar Hodne, fylkesordfører Thore Westermoen eller Hans Fredrik Grøvan støtter Eriksen. Det gjør heller ikke mannen som i sin tid lanserte henne, partiets ordførerkandidat i Kristiansand, Jørgen Kristiansen. Det er påfallende. Av alle KrF-ere Fædrelandsvennen i forrige uke spurte om saken, var det bare Aust-Agders KrFU-leder, Åse Bjorvatn, som ga sin helhjertede støtte til Eriksen. Dette lille utvalget peker mot en forklaring som er symptomatisk for landsdelen, men ikke desto mindre svært dramatisk. Mennene i Sørlands-KrF vil heller ha en mann fra en annen landsdel som partileder enn kvinnen fra sin egen.
Dagrun Eriksen blir høyst sannsynlig utsatt for urgammel kvinnediskriminering av sine egne partifeller. For det mangler så visst ikke på verken innsats eller politiske resultater fra Eriksen. Hun regnes som en brobygger i KrF nasjonalt og som arkitekten bak en rekke kompromisser i Stortinget i saker der KrF har fått uttelling. Hun har ikke bare ledet partiets strategiutvalg, men har også maktet å få enstemmighet bak det mest kontroversielle punktet, forslaget om å fjerne KrFs bekjennelsesparagraf.
I tillegg til alle de politiske sakene som driver KrF mot sperregrensen for tiden, synliggjør den manglende støtten til Eriksen fra hennes egne at sørlandspartiet har et dypt og alvorlig mannsproblem. Uten at KrF tar et oppgjør med det, kan det bare glemme å nå målet om større oppslutning fra kvinner mellom 30 og 40 år.