I realiteten hadde både finanskrisen og den nært beslektede kredittkrisen tatt til lenge før, men megakonkursen i Lehman Brothers 15. september ble liksom symbolet og bekreftelsen på graden av alvor. Verden var tilbake til en situasjon som minnet ubehagelig om 1930-tallet.
Det er ikke mer enn sju måneder siden.
Sist torsdag brakte vi en reportasje om at den amerikanske storbanken Goldman Sachs ønsker å betale tilbake ti milliarder dollar den har mottatt i offentlig støtte. Banken er i langt bedre form nå enn den var sent i fjor. På vår hjemlige Oslo Børs har hovedindeksen steget med 36 prosent siden bunnivået 20. november i fjor. Finansaksjen DnB Nor har lagt på seg med 50 prosent bare siden årsskiftet. Og tar vi en kikk på lokomotivene i våre egen, regionale realøkonomi – det som har med jobb, bolig og forbruk å gjøre – ser vi at det i sum fortsatt går rimelig bra med både offshore— og prosessindustribedriftene. Rimelig bra. Og fallet i boligprisene virker å ha stoppet opp.
Samtidig stiger arbeidsledigheten. Ennå ligger den ikke på noe skremmende høyt nivå, men stiger altså. Og konkursstatistikken viser tall vi snaut nok så på tampen av 1980-tallet. Kjente økonomer og finansanalytikere advarer om nye, kommende tapsbølger som vil vise at grunnlaget for dagens børsoppgang er illusorisk.
Hva skal en stakkar tro? Som det ble kommentert lørdag, i vår lille forhåndsreportasje om denne ukes eiendomskonferanse i Kristiansand: «Mange er mer spørrende enn på lenge. Mye er uvanlig usikkert.»
Har krisepakkene fra våre egne og andre lands myndigheter – i kombinasjon med sterkt synkende rentenivå – fjernet ondet ved roten? Er vi tilbake på opptur?
Vi skal vokte oss vel for å trekke noen konklusjon. Til det er tvilen for stor, konsekvensene av gal fasit likeså. Men vi kan konstatere gyldigheten av klassisk, økonomisk lærdom: Folks fremtidsforventninger innvirker sterkt på deres økonomiske adferd. Optimister bruker mer penger enn pessimister.
I sum avgjør det retningen på konjunkturutviklingen.