Jeg vet ikke hva som er mest egnet til forundring. At stortingskandidat Steinar Kristiansen sitter på øya (47,7 prosent til KrF ved forrige valg) og føler seg trosforfulgt av Arbeiderpartiet. Eller at Ap i Vest-Agder velger å ikke gi svar på tiltale.

For å ta den første forunderligheten først: Kristiansens retorikk. Det er selvsagt sprøyt at de rødgrønnes regjeringspolitikk tenderer mot forfølgelse av kristne. Å bruke slike ord er ikke bare uklokt. Det er å gjøre narr av de som virkelig lider for sin tro eller overbevisning andre steder på kloden.

Som i en hver overdrivelse, er det imidlertid et korn eller to av sannhet i det Kristiansen hevder. Det finnes en utvikling de siste fire årene i retningen Kristiansen beskriver; en innstramming for annet mangfold enn det mangfold de rødgrønne selv definerer som akseptabelt. Det skjer i skolepolitikk, i offentlige bevilgninger, i synet på hva organisasjoner og trossamfunn kan vektlegge ved ansettelser, i tåpelige symbolsaker som å ville endre tidsregningen fra «etter Kristus» til «etter vanlig tidsregning».

I dette kommer noe av verdikampen til syne, som skiller de rødgrønne fra de borgerlige partiene. Men det handler ikke om forfølgelse av annerledes tenkende, kun om en grunnleggende uenighet om hvilke verdier som skal råde i vårt samfunn.

Den andre forunderligheten: Ap valgte i går å tie. Førstekandidat Kari Henriksen ville ikke kommentere. Fylkessekretær Imi Vegge sa at dette var en sak der Arbeiderpartiet ikke hadde noe å si.

Det synes jeg er feigt. Kari Henriksen tok på Aps landsmøte et kraftig oppgjør med konservative, kristne verdier som hun mener har holdt landsdelen nede. For det høstet hun storm. Men hun mener det vel fortsatt?

Da er det rart at hun velger å ikke ta opp hansken. Hun kan mistenkes for å skjele mer til meningsmålinger enn til de verdiene hun faktisk står for.

Hva mener du? Skriv din mening her.