Store forhåpninger har vært knyttet til EUs nye grunnlov. Denne innebærer at unionen får sin første felles president og utenriksminister. Målet er å gi EU en helt annen slagkraft enn hittil. Et par uker før endringene trer i kraft, ser det imidlertid ut til at de største optimistene blir skuffet. Lite tyder på at den nye grunnloven vil bety at EU utvikler seg til en ny supermakt.
Lisboa-traktaten var gjennom en lang og vanskelig prosess i EUs medlemsland. Irland kastet unionen ut i en krise ved å si nei til traktaten i en første folkeavstemning, og den tsjekkiske presidenten truet helt til det siste med å velte hele prosjektet. 1. desember trer den omsider i kraft.
Traktaten blir EUs nye grunnlov. Den gjør det mindre vanskelig å få vedtatt lover og bestemmelser ved at det åpnes for større bruk av flertallsavgjørelser. Det enkelte medlemslands vetorett utvannes, og de mindre medlemslandene får mindre makt. Alt dette er nødvendig for å få en mer effektiv beslutningsprosess i en union med – foreløpig – 27 medlemsland.
Når de to toppjobbene skal deles ut i slutten av neste uke, viser det seg imidlertid at svært mye fremdeles er ved det gamle i EU. For det viktigste synes for de fleste ikke å være at de best kvalifiserte kandidatene får jobbene. Men at de tilfaller dem som kan gjøre minst skade for det enkelte medlemsland.
Således er den største favoritten til presidentjobben i disse dager Herman Van Rompuy. Bortsett fra blant EUs ledere og i Belgia – hvor han er statsminister – var det inntil nylig svært få som hadde hørt navnet. Hans største kvalifikasjon er – slik det ble formulert av en anonym diplomat forleden – at «ingen er imot ham». Heller ikke til posten som utenriksminister synes det å være noen kamp mellom de største kanonene.
EU har i mange sammenhenger blitt betegnet som en politisk dverg. Dessverre ser det ikke ut til å endres nevneverdig med den nye grunnloven. Verden hadde trengt en mer oppegående, samstemt og slagkraftig union.