I går overrakte panelet sin rapport til barne-, likestillings— og inkluderingsminister Audun Lysbakken. Han skal vurdere innspillene i sammenheng med en handlingsplan for likestilling som regjeringen skal legge fram til våren. Så brennbart har dette vært at tre av paneldeltakerne er blitt truet på livet.

Mandatet til kvinnepanelet har vært å skape debatt og gi regjeringen innspill på tiltak som kan bedre kvinners posisjon og kår. Den oppmerksomheten panelet hittil har fått vitner om at det har lyktes med sin første målsetting. Mer tvilsomt er det om de mange forslagene til tiltak er realistiske og gjennomførbare. Enkelte av dem smaker av formynderi, noen bryter med rettsstatens prinsipper, mens andre blir dyre.

I sistnevnte kategori er forslagene om gratis barnehager og SFO-ordninger, full pensjonsuttelling for personer som jobber deltid og økonomisk pensjonskompensasjon for kvinner som har vært hjemmeværende, samt lovfesting av rett til heltidsarbeid.

I tider med utsikter til fallende olje- og gassinntekter, færre arbeidstakere og en voldsom vekst i antall eldre er det lite realisme i forslag som øker statens utgifter til velferdsytelser. Faren er overhengende for at en rapport med slike forslag havner i en skuff for så å bli glemt.

Andre tiltak panelet kommer med er direkte betenkelige, som det at voldelige foreldre ikke skal ha rett til å omgås sine barn. Det må være et ufravikelig krav at norske borgeres rettigheter kun kan begrenses etter lov og dom. Ellers åpnes det for borgervern, selvtekt og lovløse tilstander.

Kvinnepanelet ønsker også at staten skal lovpålegges å ha minimum 40 prosent av kvinner i topp- og mellomledersjiktet i sine virksomheter, og vil ha lover som sikrer at kvinner blir representert på alle nivåer i private bedrifter.

Av lett komiske forslag er det om at kvinner skal regissere halvparten av statens reklamefilmer, og at musikkfestivaler som usynliggjør kvinner må miste statsstøtten. Det samme mener de trossamfunn bør gjøre hvis de ikke har en demokratisk struktur med minst 40 prosent kvinner.

Det viktigste med denne rapporten er neppe tiltakene den foreslår, men tilstanden den synliggjør.