Selv om analytikere tror dette blir hans vanskeligste valg noensinne, tyder mye på at han klarer å klamre seg til makten gjennom omfattende valgfusk.

Mugabe ble mottatt som folkehelt, da han i 1980 vendte tilbake til Zimbabwe fra eksil i Mozambique. Valget i februar samme år endte med brakseier. Ian Smith ble tvunget fra makten, og Sør-Rhodesia ble Zimbabwe. Den blodige frigjøringskrigen hadde vart i åtte år.

I dag har selv gamle krigsveteraner fått nok av Mugabe. De unge har knapt noe forhold til hans frigjøringskamp. De er mer opptatt mulighetene for et menneskeverdig liv.

Zimbabwe har fra naturens side store ressurser og ble bare for et par tiår siden beskrevet som «kornkammeret» på den sørlige delen av det afrikanske kontinentet. Landet hadde den nest største økonomien sør for Sahara. Slik er det ikke lenger.

Jordreformene som ble tvunget gjennom ved årtusenskiftet, har etterlatt et landbruk i ruin. Butikkhyllene er tomme og bensin mangelvare. Arbeidsledigheten anslås å være 80 prosent. Inflasjonen er på 150.000 prosent i året. Fire av fem lever under fattigdomsgrensen. Folk er prisgitt internasjonal humanitær innsats og nødhjelp for å overleve. 3500 mennesker dør hver uke av underernæring og aids. Levealderen er 34 år for kvinner og 37 for menn.

60 prosent av befolkningen på 12 millioner er under 30 år. Halvparten under 18. De unge er nasjonens håp og fremtid — og utgjør også den største trusselen mot Mugabe. 84-åringen styrer landet ved hjelp av politisk vold og trakassering og forfølgelse av meningsmotstandere.

Zimbabwes innbyggere er i desperat behov for forandring. Motstanden mot Mugabe vokser, og i et fritt og rettferdig valg ville etter alt å dømme hans dager som president være talte. Men demokratiske spilleregler bryr ikke diktatoren seg om. Det er Zimbabwes tragedie.