Han innrømmet åpent og ærlig at han ikke kan motsi dem som mener andre gjør mer i fredens tjeneste, og fortjener prisen mer enn ham.
Den amerikanske presidenten er øverstkommanderende for de militære styrkene i en nasjon som står midt oppe i to kriger. Noe Obama heller ikke gjorde forsøk på å dempe ned i sin tale. Han brukte tvert imot mye tid på å forsvare maktbruk i fredens tjeneste – og forklarte at han som leder for en nasjon ikke kan basere seg på ikkevoldslinjen alene.
Det ble en annerledes tale fra en fredsprisvinner, siden krigens nødvendighet for å bevare freden ble betonet så tydelig. Likevel fremsto Obamas budskap som realistisk, troverdig og sterkt. Det finnes ingen snarvei til fred.
Noe av det viktigste Obama trakk fram var at han vil lede USA gjennom samarbeid. Han har også tidligere uttalt at supermaktens alenegang er over. USA under Obama vil søke løsninger på vanskelige spørsmål sammen med andre nasjoner. Det er forpliktende for USA – og betryggende for verdenssamfunnet.
Obama gjorde det klart at han ikke har noen nøkkel til endelig fred. Samtidig la han vekt på at vi bør ha vyer å strekke oss etter, som kan skape en bedre verden for alle. Når han peker på at fred er umulig uten at menneskerettighetene respekteres – og at bekjempelse av klimatrusselen er en grunnleggende forutsetning for sikkerhet og fred – markerer han en radikal kursendring i forhold til forgjengeren George W. Bush. En endring som gir håp for verden.
Obama appellerer vanligvis til både hjerte og hjerne. Gårsdagens takketale var intet unntak. Obamas utfordring fremover blir å klare den utfordrende balansegangen det er å fremstå som en troverdig fredsskaper – samtidig som han er øverstkommanderende for de militære styrkene til verdens eneste supermakt. Obama bør ha egenskapene og kvalitetene som kreves for å klare det.