Sitatet ovenfor kommer fra en kristiansandsmann vi har på sokkel i Domkirkeparken i dag. Det var nemlig selveste biskop Johan Christian Heuch som konkluderte med at kvinner blir et intetkjønn (nøytrum), i en diskusjon om kvinners stemmerett i Stortinget i 1890. Og dette sitatet tydeliggjør en ting: vi har kommet lengre.

Karen Kristne Blågestad, kulturredaktør i Fædrelandsvennen.

I dag er det ekstra stas. Ikke bare er selveste festen, feiringen og åpningen av stemmerettsjubileet lagt til Kilden og Kristiansand med sitt voldsomt celebre besøk. I dag kan vi, for første gang på hvem vet hvor lenge, trykke en sak med godt nytt og positive trender om likestillingen i landsdelen. Nå har vi skrevet side opp og side ned om manglende likestilling på Sørlandet. Men nå er kanskje trenden snudd. Vi har mye å gå på, men vi skal glede oss over fremskrittene. Det kommer ikke av seg selv. Dette er resultater av en villet politikk. Og i dette tilfellet får økte barnehageplasser æren.Er det viktig? Ja. Tvert ja. Det er viktig at kvinner er frie, økonomisk uavhengige, kan delta på linje med menn i samfunnsliv og at de er i stand til å realisere seg selv. Dessuten går vi inn i krevende tider med hensyn til vår velferdsmodell og eldrebølgen. Storsamfunnet forventer at det jobbes mer fra flere, skal vi klare oss i fremtiden. Og selv om noen kvinner i perioder fortsatt velger hjemmeliv med barn (og flere og flere menn heldigvis), så er det et mål at de velger det fordi de vil det. Ikke fordi de er lavt lønnet, slitne av tidsklemma, har omsorg for gamle foreldre eller er misfornøyd med et dårlig barnehagetilbud. Men likestillingen må overvåkes. Den er utfordret hele tiden; retten til abort, kontantstøtte i stedet for barnehager, lavt lønnede kvinneyrker, få kvinner i ledende stillinger og mye deltidsarbeid — for å nevne noe.

Kvinnene før oss kjempet ikke likestilling for at vi skulle ende opp med rosabloggere, Botox, pene hjem og cupcakes. Men så rike og mette har vi blitt, så langt har vi kommet, at noen tar seg tid til slikt. I 2013 vegrer mange seg for å kalle seg feminist. Det er et begrep som hos både kvinner og menn fremkaller assosiasjoner til 70-tallets bitre kamp, til hengepupper og hår under armene, til dårlige kampsanger og opptog i ullklær. Kanskje er det det mange unge jenter tenker på, når de hver eneste kvinnedag blir intervjuet av lite oppfinnsomme medier, om vi virkelig trenger likestilling i dag. Da nøler mange av dem, de vil ikke bli mistenkt for å ha hår under armene. Men de er ennå så unge. De har ikke vært i jobbintervju og fått vage spørsmål om barn, de har ikke sett at de blir forbigått til sjefsstillinger, at de får dårligere betalt, de har ikke vært husmødre og mødre ennå, så skviset i på tid at de går ned i stilling, taper pensjonspoeng og blir enda mer avhengig av sin manns økonomi. Og de færreste av dem har vært utsatt for overgrep og vold. Rettighetene tar de som en selvfølge, og de vet ikke at når de er ferdig på skolen (der hvor jentene er flinkest og flest), så skal de ut i den virkelige verden og noen av dem vil stange hodet så hardt i glasstaket at det vil single i sjelen deres i lang tid. Kvinnekampen er ikke over, det er bare nye og andre slag. Og likestillingen vil vinne, fordi det er helt nødvendig. Storsamfunnet trenger den.

Men det er ikke så lett å velge sine saker. Stakkars, salige biskop Heuch, han var ikke så flink til det. Han tapte en annen kamp også. I den siste delen av sitt liv brukte han nemlig all sin tid på å kjempe mot teknologi.