Dette spørsmålet er akutt, og ser ut til å ha to svar som er motstridende: Noen eksperter poengterer at det meste som kommer fram, er kjent stoff fra før av. Dette er riktig på den måte at ingen nyheter er kommet til av typen ukjente operasjoner eller avsløringer. Andre sier at skaden er stor. Dette er også min vurdering. Skaden er stor spesielt fordi vi er involvert i det som kalles asymmetrisk krigføring eller COIN – counter insurgency – i Afghanistan. Dette er en type krigføring som krever stor grad av overraskelsesmoment for den som opptrer i uniform – dvs. NATO – fordi motstanderen angriper i bakhold og i sivil. Kunnskap om hvordan NATO tenker og agerer i felt er derfor av vital interesse.
Det er viktig at vi skiller mellom det strategiske eller overordnede nivå for hele ISAF-operasjonen og det taktiske nivå som er «på bakken», i selve operasjonen. Det er helt riktig at det ikke fremkommer noen nyheter om NATOs overordnede strategi i disse lekkasjene, og strategien er jo kjent og offentlig fra før av. Den går ut på å holde motstanderen – Taliban, Al-Qaida – nede på et tilstrekkelig lavt nivå til at disse gruppene ikke utgjør en trussel i den forstand at de kan trene og angripe terrormål fra baser i Afghanistan, og for den saks skyld Pakistan, selv om ISAF er begrenset til Afghanistan.
Strategien har altså et klart mål, men metoden for å nå dette målet heter COIN – counter-insurgency— og er en type krigføring hvor poenget er å bruke mye mer sivile virkemidler enn militære for å skape grunnlag for et alternativ til Taliban-styret. En COIN er basert på tre trinn, som er enkle i teorien, men vanskelige på bakken: Clear – hold – build: Sikre et område, hold dette området fritt for motstandere, og utvikle dette området. De to første trinn er den militære oppgave, mens det siste og mest krevende, er en sivil oppgave.
Alt dette er kjent stoff i internasjonal fagpresse og lekkasjene omkring de generelle temaer som disse gjør ikke mye fra eller til.
Men så kommer vi til det som er så problematisk; nemlig det taktiske nivå i en pågående militær operasjon. Dette er nivået ute i felt hvor det enkelte land har sin PRT med sine egne måter å operere på og hvor multinasjonale styrker planlegger operasjoner sammen. Her er det spesielt skadelig at opplysninger kommer ut fordi ISAF er en asymmetrisk type krigføring hvor NATO er militært overlegen, men møter en fiende som ikke viser sine kort. En geriljamotstander opptrer i sivil, er alltid skjult og angriper i bakhold.
I Afghanistan er den vanligste angrepsformen en veibombe, som vi nå smertelig har erfart nok en gang. Motstanderen vet at han vil tape i åpent lende med militære spilleregler, og angriper i NATOs svakeste punkt, under transport eller i folkemengder. Hvis en slik motstander får greie på vårt operasjonsmønster – hvordan f eks norske styrker velger vei ut av leiren, velger tidspunkt for patruljering, velger sammensetning av kolonnen, velger pansring, velger våpen på bilene – kaliber, våpentyper, etc., ja, da har denne motstanderen utrolig gode kort på hånden.
I en COIN er NATOs soldater alltid i uniform og er derfor alltid lovlige mål etter Genèvekonvensjonen, selv om man er i leir eller ligger og sover. For Taliban er det selvsagt uten noen som helst betydning om man bryter krigens folkerett, men den som har uniform på, er synlig. Den som er i sivil, kan være bonde om dagen og kriger om natten, han skjuler seg blant og hos sivile. NATO-soldater kan kun angripe den som har våpen på seg med intensjon om å skyte; og det vil alltid være vanskelig å bestemme dette. Våre i uniform er altså handikappet på mange vis i den operasjon som ISAF, og her kommer mitt hovedpoeng: Overraskelsesmomentet:
Den som spiller sjakk, vet at poenget er å gjette seg til motstanderens neste trekk og agere ut fra denne forventningen. Slik er det også mellom to motstandere i krig, og særlig der, for det er en kamp på liv og død og ikke et spill. Overraskelsen er altså av enorm verdi i krig. Den som kan angripe på uventet vis, har en stor fordel, psykologisk så vel som fysisk.
I strategisk litteratur snakker vi om paradokslogikken, og den er enkel i teorien: det du forventer at motstanderen vil gjøre, vil han tenke ut at han nettopp ikke skal gjøre fordi han har regnet ut at du tror han vil gjøre nettopp det. Da fratar han deg ditt overraskelsesmoment og vinner et for seg selv. Hvis Taliban nå kan lese hvordan NATO tenker om sine operasjoner, er veldig mye tapt; ja, så mye at operasjonsmoduser må endres helt for å gjenvinne momentum. For eksempel kan ikke norske styrker lenger bruke sine rutiner på valg av vei ut av leir eller tidspunkt for patruljer dersom deres tanker om dette er kjent. Hvis du har to veier ut av leiren, og motstanderen vil minelegge den du velger, må du være smart i hvordan du endrer kjørerytme og tidspunkt. Hvor du skal og hvorfor, hvor ofte og med hvor mange; alt dette er av ytterst viktighet å hemmeligholde.
Det er derfor trolig meget stor skade skjedd på det livsviktige taktiske nivå for hele ISAF-operasjonen med denne lekkasjen. For den militære kilde til dette bør den strengeste straff ilegges, for større forræderi skal man lete lenge etter, men også Wikileaks-mediet har et selvstendig og alvorlig ansvar her. Jeg synes det er en tragedie at et medium setter egen «suksess» foran soldaters sikkerhet. Journalisten har like stort etisk ansvar for alle oss andre.