Mange egyptere føler at revolusjonen deres fra sist vinter er i ferd med å kuppes av de militære. Flere kvelder og netter har de samlet seg til protest på Tahrir-plassen i sentrum av Kairo og i andre egyptiske byer. I påfølgende sammenstøt har mange menneskeliv gått tapt.
Gradvis synes det å ha gått opp for folk flest at kampen for demokrati ikke ble vunnet med Mubaraks fall i februar. Mubarak var selv militær, og det er hans egen forsvarsminister som nå sitter med den reelle politiske makten. Selv om de militære lederne har sagt seg villige til å la sivile overta styringen av landet neste sommer, tviler mange på oppriktigheten i dette budskapet.
er viktig langt utover landets egne grenser. Nær en tredel av alle arabere bor i Egypt. Både innbyggere og lederskap i andre land i Midtøsten følger nøye med på utviklingen i landet. En tilstramning og utvikling i retning av diktatur i Egypt, kan legge en demper på kampen for demokrati også i andre land. Motsatt vil en ekte egyptisk demokratisering være en viktig inspirasjonskilde for andre land i Midtøsten.
Også i forhold til Israel er utviklingen i Egypt svært viktig. Tidligere president Anwar Al Sadat var den første arabiske lederen som sluttet fred med den jødiske staten, i 1977. For dette ble Egypt frosset ut av Den arabiske liga, og Sadat selv drept av islamske fundamentalister. Like fullt åpnet den veien for senere fredsavtaler mellom Israel og flere andre arabiske land.
er hvor sterkt islamistene står i dagens Egypt. De har ikke dominert de siste dagers demonstrasjoner. Men Det muslimske brorskap er den klart best organiserte grupperingen i det maktvakuum som nå er i ferd med å oppstå. For både Egypt selv og resten av regionen er det å håpe at verken de militære eller islamistene seirer, men krefter som vil bringe landet i en demokratisk retning.