Knust. Mast til støv og skrot. I flere år hadde Kolsdalspipa stått halvt reist som en torso uten hals og hode, tømt for innhold og uttrykk. Monumentet over industrialismens råhet, røyk og gift var endelig jevnet og borte. Bare de ørkengule bergknortene og de svovelbrente vekstene vitnet om hva som tidligere hadde foregått. Ny teknologi, nye krav og holdninger. Og nye lover og forordninger hadde endret forutsetningene for drift og bunnlinje. Derfor lå restene av den tidligere høyreiste monolitt over industri og teknologi i stumper og stykker.

Nikkeline blir unnfanget og fødes i 1967 mens Kolsdalspipa fremdeles dominerer innseilingen til Kristiansand. Kontrasten mellom ny og gammel tid kunne ikke vært større. Nikkeline er en datamaskin og hun styrer prosessene med elektroniske, digitale signaler. Det som før var atskilte og lukkede prosesser kunne nå styres i en sammenhengende krets, og fra et sentralt kontrollrom. Hun vender om, rokker og forandrer tradisjonelle måter å organisere prosessene på, endrer arbeidets organisering, profesjoner og ikke minst fabrikkarbeiderens status. Det pågår en industriell revolusjon i pilot— og forsøksanlegget ved det nye ML-anlegget på Falconbridge.

Men ML-anlegget er et tveegget sverd. Tidlig på ’60-tallet ble Falconbridge Ltd utsatt på nytt for et massivt press fra fagforeninger, myndigheter og fra Ontarios populistiske parti New Democratic Party. Alle krevde at et nytt raffineringsverk måtte bygges i Canada. Dette ville imidlertid få katastrofale konsekvenser for nikkelverket i Kristiansand. Fra de nye gruve- og malmforekomstene i Canada ble matten eksportert på dispensasjon fra forbudet mot eksport til Kolsdalen. Hvis et nytt raffineri ble reist og satt i produksjon i Canada, ville tilførselen av matte til nikkelverket i Kristiansand skrumpe inn til et minimum. Og når de gamle gruvene var tømt ville nikkelverket falle sammen.

Men lønningene var tre ganger høyere i Canada og kraftprisene tilsvarende. Følgelig forutsatte etablering av et nytt raffineri i Ontario en ny og langt mer kostnadseffektiv prosess enn den eksisterende.

Direktør Jahnsen ved nikkelverket var snarrådig og tok på nytt initiativ og fikk allerede i 1956 overbevist ledelsen i Canada om å bygge et eventuelt pilotanlegg for ny prosessteknologi i Kristiansand. Det skulle ikke herske tvil om at raffineringskompetansen lå i Kristiansand. For skulle forsøket bli vellykket, måtte piloten bygges og den nye prosessteknologien utvikles på nikkelverket.

Direktør Jahnsens strategiske grep avgjorde for all ettertid hvor forsknings og kompetansemiljøet i konsernet skulle ligge. Ni år senere fikk Jahnsen også grønt lys for å bygge opp en egen forsknings- og utviklingsavdeling på Kolsdalen. Det nye pilotprosjektet forutsatte bredere og dypere vitenskapelig kompetanse. Kjemiingeniør Leif Hougen blir ansatt som sjef for forsknings- og utviklingsavdelingen. Før han ble ansatt, bygget han blant annet opp SINTEFS avdeling for teknisk kjemi. Og sammen med senere direktør Erling Stensholt bygger de opp et miljø for kjemiteknikk og som vinner høy anerkjennelse i Canada og som følge av dette, stor forskningsmessig frihet og resultater. Og inn i det nye pilotanlegget strømmer etter hvert en ny generasjon ingeniører og ledere, med blant annet senere direktør Eivind Wigstøl i spissen.

Samtidig dundrer den gamle prosessen videre. Det smeltes og bæres. Støv og røyk fyller fabrikkhallene. Det renner syre og gufser damp. Fra toppen av Kolsdalspipa siver 200 kg svoveldioksyd ut i luft og regn per time. I fjorden drønner 1 tonn tungmetaller i døgnet, og i Hannevika dumpes daglig 20 tonn rød og seig jernslam.

I 1972 foreligger kreftregisterets rapport på initiativ av bedriftslege Arne Chr. Høgetveit. 67 personer mot statistisk forventet 12 hadde fått påvist kreft i luftveiene. Falconbridge-arbeiderne sto for om lag 20 % av samtlige tilfeller av lungekreft i Vest-Agder.

Samtidig, i 1973, starter anleggsarbeidene ved det nye canadiske raffineringsverket i Becancour i Quebec. I et anlegg som i første omgang skulle produsere 15 000 tonn nikkel. Men de økonomiske konjunkturene på ’70-tallet splintret alle planer om utvikling og nyorientering. Nikkelprisene faller og kostnadene stiger som flo sjø, og nikkelverket lønner nær 1700 ansatte. Koboltraffineriet brenner og tre arbeidere omkommer. Det eneste lyspunktet i denne ulykkelige situasjonen var at Canada besluttet å stanse arbeidet med raffineringsverket til konjunkturene hadde bedret seg.

’80-tallet skal vise seg å være enda mer smertefullt. En omfattende ryddeaksjon blir iverksatt av den nye konserndirektøren William (Bill) James. Produksjonen ble midlertidig stanset, 80 produksjonsarbeidere ble tilbudt førtidspensjon og 35 ansatte ble sagt opp i forsknings og prosjekteringsavdelingen. Men i motsetning til fagforeningene i Canada var Falconbridge Arbeiderforening langt mer samarbeidsorienterte. Realitetene talte for seg. I 1982 viste resultatene et underskudd på 450 millioner kroner, som tilsvarte 20 % av omsetningen. Nikkelverket sto på kanten av sammenbruddet.

På tross av harde tider og tilsynelatende uoverstigelige utfordringer viser det seg at nikkelverket har de aller beste forutsetninger for å kunne imøtekomme kravene til både canadiske eiere, norske myndigheter, miljøbevegelsen og LO. De teknologiske resultatene, forsknings- og utviklingsmiljøet, samarbeidskulturen og de menneskelige ressursene for øvrig, oppviser en enestående vilje til å lykkes. Det som ikke skulle bli et ML-anlegg i full skala i et nytt raffineri i Canada, blir i stedet den mer teknologisk overlegne og kostnadseffektive KL-prosessen (senere KLA). Forsknings- og ingeniørmiljøet som boltret seg på ML-piloten skulle vise seg å bære i seg kimen til fremtidens mest overlegne og digitalt styrte raffineringsprosess.

Tidene og teknologiene skifter. Miljøutslippene blir over tid redusert, slik at det i dag ikke siver ut mer metaller til sjø enn det Otra vasker med seg årlig fra grus og jord. Svoveldioksyden som før rant ut av Kolsdalpipa omdannes i dag til svovelsyre og selges blant annet til næringsmiddelindustrien. Og jernslammet lagres i dype og tette fjellhaller.

Automatisering og digital prosesstyring har endret arbeidsprosessene radikalt. Prosessoperatøren, elektrikeren, ingeniøren eller rørleggeren har kunnskap og oversikt, og styrer og planlegger eget arbeid i et arbeidsmiljø uten helseskade. De støvfylte hallene. Larmen, heten og slitet. Industrialismens stygge hoste er borte.

Hør! Det mumler og duver i tanker og rør. Den varme kjempen har lagt seg til rette.

(Dette er tredje og siste artikkel om Nikkelverkets historie. Den første sto på trykk 14. januar, den andre 25. februar.)