Det britiske parlamentsvalget avholdes 6. mai. De siste meningsmålingene viser en konservativ ledelse på mellom 4 og 9 % til Labour. Blir dette resultatet, kan det være i knappeste laget til å danne en flertallsregjering. Det er nemlig ikke oppslutningen i prosent som er grunnlaget for mandatfordelingen i Underhuset. I det britiske valgsystemet – med simpelt flertall i enkeltmannskretser – kommer det an på hvor mange valgkretser partiene vinner. Med 650 valgkretser og like mange seter i Underhuset, må ett av de to store partiene vinne minst 326 plasser for å få flertall.

I de tre siste valgene, som alle er vunnet av Tony Blair og Labour, har pluss minus 100 seter avgjort valgene. Disse ca. 100 setene er det vi kaller «marginale seter», hvor ett parti har et marginalt flertall å forsvare fra valget forut. I 1997 vant Labour 418 av 659 seter, noe som utgjorde 63 % av alle setene i Underhuset. Men i velgeroppslutning hadde Labour bare 43 %. Likevel var 1997 det valget i hele det 20. århundret som ga størst seiersmargin på mandater i Underhuset. På grunn av dette er det vanskelig å lese annet enn tendenser ut av meningsmålingene, selv om det finnes et verktøy for å regne om prosenter i målinger til seter i Underhuset.

Målinger i Storbritannia er således varierende og ikke alltid så presise, hvis en sammenligner målinger fra valgkamper med valgresultatene. Delvis har dette med valgsystemet å gjøre. Men det skyldes også den britiske opinionen som svinger mer enn andre velgere i Europa. Mange sitter på gjerdet helt til valgdagen, og andre kan gjennom en valgkamp veksle mellom de konservative og Labour flere ganger. Gjennom å øke hyppigheten, håper meningsmålingsinstitusjonene å kunne presentere gjennomsnittsmålinger som i sum skal kunne bli mer presise, og dermed «skjule» noe av velgernes usikkerhet.

Men målinger blir også mer upresise når velgerne har problemer med å se politiske forskjeller på partiene. Dette er definitivt tilfellet denne gangen. Tendensen de siste årene har vært at Labour og de konservative begge har beveget seg inn mot det politiske sentrum. Under moderniseringen av Labour fra slutten av ’80-tallet og fram mot valget i 1997, ble partiet mer sosialdemokratisk og tiltrakk seg velgere som tidligere hadde stemt Liberaldemokratene eller de konservative. Blair og hans allierte i New Labour ble beskyldt for å bevege seg for langt inn på de konservatives banehalvdel, men hadde åpenbart suksess med endringene.

De konservative har etter David Cameron ble leder i 2005 også beveget partiet mer inn mot sentrum, og det betyr at de tre (inkludert Liberaldemokratene) partiene fisker etter de samme velgerne i sentrumsdammen. Siden partienes grupper av kjernevelgere er blitt mindre de siste par tiår, og dette omtalte midtsjiktet er blitt større, er det her den reelle kampen står.

Labour har ved de tre siste valgene ligget flere hestehoder foran de konservative i kampen om disse velgerne. Men Camerons popularitet eller eventuelt Gordon Browns upopularitet i siste årene har naturlig nok utjevnet dette forspranget. Da må det også tas med i betraktning at Labour nå har sittet 13 år ved makten, og posisjon sliter åpenbart mer på et parti enn opposisjon gjør.

Når partiene er samlet i midten, hvor de fleste velgerne er, og når meningsmålingene er så jevne som de tross alt er for øyeblikket, er partiene redde for å ta de store sjansene. Små utspill kan gjøre store utslag på målinger, og gjentatte dårlige målinger inn mot valget kan gi partiene en dårlig posisjon på oppløpssiden. Det er det ingen av de tre store som tør gamble på nå. Da blir politikken en kamp om oppmerksomhet, om å ha den rette partilederen som sier de rette tingene på den rette måten med den rette appellen. Ikke at dette er nytt, men det blir enda mer fremtrendene slik situasjonen er nå.

Mobilisering av velgere vil også bli en viktig del av valgkampen, spesielt siden flere målinger viser nærmest dødt løp. Fremmøteprosenten kan denne gangen bli helt avgjørende i mange valgkretser og få direkte påvirkning på resultatet. Det er nemlig ikke alltid tilfellet under dette valgsystemet, for stemmene til de kandidatene som ikke blir valgt er det som kalles bortkastede stemmer. Stemmer en velger konservativt i en valgkrets der en Labour-representant blir valgt, har denne velgeren i prinsippet ingen representant i Underhuset. Stemmen til vedkommende er da bortkastet. En bortkastet stemme er en stemme til en kandidat som ikke blir valgt eller en stemme til kandidaten som blir valgt, men som egentlig ikke trengs for å vinne.

I valget i 2005 gikk 53 % av stemmene til tapende partiers kandidater og 18 % til Labours kandidater, men som ikke var nødvendige for å sikre flertall i Underhuset. Det betyr at 70 % av stemmene ved valget var bortkastet og følgelig ikke hadde noen demokratisk funksjon.

Men denne gangen er budskapet allerede gått ut til opinionen om at nå vil flere stemmer telle med enn ved de tre siste valgene – i 1997, 2001 og 2005. Jo sikrere velgerne er på utfallet, jo lavere blir fremmøteprosenten. I 2001 visste alle at Blair og Labour ville vinne igjen, og fremmøteprosenten var nede så lavt som 59 %, mens den i 2005 krabbet opp til 61 %. Denne gangen er håpet at den skal komme opp over 70 %, og det er spesielt Labour som tradisjonelt har tjent på å piske deler av sine kjernevelgere ut.

Grupper langt nede på den sosiale rangstigen vil enten sitte hjemme eller stemme Labour hvis de i det hele tatt tar seg bryet. Brown har da også lagt valgdagen til dagen det avholdes lokalvalg i et forsøk på å få hjemmesitterne ut, og det kan vise seg å være bli en positiv manøver.

Foreløpig er dette det tetteste valget siden 1992, da det lenge så ut som Labour og Neil Kinnock skulle trekke det lengste strået. Men de konservative og John Major kom den siste uka sent men godt – og vant. Det kan skje igjen, men denne gangen eventuelt i motsatt rekkefølge.

(Følg Jan Erik Mustads blogg fra det britiske valget – janerikmustad.blogspot.com)