Mange hundre norske bombetokt senere sitter fremdeles Muammar Gadaffi ved makten i Tripoli. Men det betyr ikke at den norske innsatsen har vært forgjeves. De norske flyenes oppdrag har aldri vært å styrte obersten, men å beskytte sivilbefolkningen mot massakre fra det libyske regimet. Det har de bidratt til.

Likevel har ikke bombingen av Libya gått slik ledelsen i FN og Nato hadde trodd og håpet da operasjonen ble igangsatt. For det er liten tvil om at verdenssamfunnet trodde det libyske regimet ville kollapse kort tid etter at militæraksjonen startet.

Bakgrunnen for operasjonen var at tilsynelatende brede lag av det libyske folket hadde gjort opprør mot det brutale styret til oberst Gadaffi. Men etter innledende seire, sto de dårlig organiserte opprørerne i fare for å bli overrent av regimets soldater og fly. Den libyske lederen selv truet med at blodet ville flyte når opprøret var slått ned.

I all hast ga FNs sikkerhetsråd grønt lys for bruk av makt for å hindre massive overgrep mot sivilbefolkningen i de frigjorte områdene av Libya. Oppslutningen om resolusjonen var i utgangspunktet stor i det internasjonale samfunn. Da Nato påtok seg oppgaven med å gjennomføre resolusjonen, fikk organisasjonen full støtte blant annet fra Den arabiske liga. Dette var viktig som politisk legitimitet. Flere arabiske land lovet også å bidra med fly.

Men allerede etter få uker smuldret støtten. Også internt i Nato har oppslutningen om aksjonen vært halvhjertet. Norge er ett av få land som stilte med jagerfly. Vår rolle i gjennomføringen av den militære aksjonen ble da også langt mer omfattende enn vårt folketall og våre militære styrker skulle tilsi. Når de norske flyene avsluttet operasjonene lørdag, hadde de gjennomført nærmere 600 bombetokt.

Fra 1. august vil den norske innsatsen bestå av ti offiserer til Natos kommandokjede. Det er en betydelig nedtrapping. Regjeringen kan likevel ikke kritiseres for dette. Tiden er nå inne for at flere andre Nato-land stiller opp med fly for å bidra til å beskytte libyske sivile.