Den nye seksualrapporten fra RFSU var oppsiktsvekkende, selv for Dagbladet 12. mai. Avisen kunne rapportere at åtte av ti nordmenn blåser i kondom, vi ligger på kjønnsykdomstoppen i Skandinavia, omtrent halvparten av oss ønsker såkalt uforpliktende vennesex og gruppesex. Hver fjerde nordmann fantaserer om eller praktiserer partnerbytte. Over 70 prosent av alle internettklikk rettes mot pornografi, der det ukritisk oppmuntres til denne typen promiskuøs atferd uten hensyn til seneffektene det har på et samfunn der seksuell integritet, trofasthet og ærlighet mot ektefellen eller partneren ikke lenger er et ideal.

Og norske foreldre bryr seg simpelthen ikke. Med ungdom i huset som er på vei inn i voksenverdenen er man ikke nevneverdig brydd over den hedonistiske samfunnsutviklingen som er i ferd med å strupe tradisjonelle verdier som ansvar, plikt og tillit. Medietilsynets rapport om barn og digitale medier 2010 bekrefter en hårreisende ansvarsfraskrivelse fra foreldre når det kommer til barns internettvaner. 90 prosent av foreldrene ser det som greit at barna besøker pornografiske nettsider der en kynisk sexbransje presenterer kropp og seksualitet som noe man gjerne bør gi til hvem som helst.

Hva feiler det dagens materialistiske foreldre som sender sine unge sønner og døtre ut i egenprostitusjonens norske verden uten så mye som å blunke? Under 5 prosent av foreldrene var opptatt av risiko knyttet til personvern, at unge legger ut nakenbilder av seg selv og farene forbundet med å treffe fremmede personer på internett. Nesten ingen av foreldrene var bekymret over ulovlig materiale, pengebruk og den stadig økende mobbingen som foregår nettopp gjennom sosiale medier som Facebook, MSN og på chattekanaler.

Slik ser det vulgære Norge ut i 2010. Som vanlig når samfunnspendelen svinger, går den fra den ene ytterlighet til den andre. Rett under den materialistisk vellykkede overflaten peker dagens alvorlige sosiale utfordringer knyttet til psykiatri, narkotikamisbruk, lav kvalitet på skole, selvmord og skilsmisserater i retning av alt annet enn et harmonisk samfunn. I 40 år har de kulturradikale 68’erne snakket om behovet for å nedtone samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og politi. Man har kjempet for oppløsningen av de tradisjonelle norske normene for å innføre et neomarxistisk, gudsfiendtlig og klasseløst samfunn. Morgenbladets Frank Rossavik har tidligere kommentert: Når man så lyktes med det, viste det seg at samfunnet ikke ble fullt så idyllisk som mange med Palestina-skjerf hadde håpet. Og som utenrikspolitisk forsker Asle Toje påpeker i Klassekampen 22. mai: Derfor er det ikke mange i dag som uten forbehold er villige til å knytte navnet sitt til ord som kulturradikalisme eller multikulturalisme.

I dag lever vi midt i konsekvensene av den feilslåtte sosialistiske utopi som fremfor alt kjennetegnes av angsten for grensesetting. Man har formet en kulturrelativistisk, verdiforvirret stat med et sterkt institusjonalisert preg som sikrer at individet slipper å ta ansvar for egne handlinger. Den historiske norm— og familieoppløsningen bekreftes av tall fra SSB som viser at samboerrevolusjonen medfører en idealisering av en mer uforpliktende samlivsform. Ekteskapstallene har sunket dramatisk siden 1960 med langt hyppigere samlivsbrudd blant unge enn blant eldre. Vi våger rett og slett ikke å stole på hverandre lenger. Nyere forskning bekreftet hvilke betydelige påkjenninger skilsmisser er for både barn og de impliserte voksne. Vi har nærmere en million eneboere her til lands. Mange sliter i årevis med avvisningsskader, angstpreget ensomhet og en eksistensiell frykt for å satse på en ny partner. Man er resignert og brennmerket av den påtakelig kyniske bruk og kast mentaliteten i et land der det for lengst er blitt sosialt akseptert å bare tenke på seg selv.

Vi står ved en alvorlig korsvei. Det liberale samfunn trenger en kraftig dose av den tradisjonelle norske kulturens verdier med fokus på seksuelt ansvar, hensynet til andre og selvbegrensning. La oss ta en pause fra de endeløse ukebladartiklene om sexstillinger, hedonistiske tv-programmer som Paradise Hotel og siste nykommer, NRKs serie der ungdommer skal eksperimentere seg fram i de ulike sexmiljøene i hovedstaden mens kameraene ruller, og betrakte samfunnseffektene av at tillit forvitrer på bekostning av trofasthet, selvkontroll og solidaritet.

Det er på høy tid å ta oppgjøret med den åpenbare angsten for å råde mennesker til å sette sunne grenser for egen seksuell utfoldelse. Professor i allmennmedisin Anna Luise Kirkengen forklarte i A-magasinet 22. januar i år at integritetskrenkelser tidlig i livet berører alle nivåer av menneskets eksistens, helt ned på cellenivå. Det å erstatte krenkede grenser med grenseløshet er derimot ikke veien å gå for å helbrede en skadet personlighet. Det å gjenopprette et trygt selvbilde innebærer ofte en reetablering av sunne grenser overfor andre mennesker, ikke minst på det seksuelle området. I forbindelse med RFSU-undersøkelsen gjengir Dagbladet en ung høyskolestudent som sier: «Dette må ikke fortsette. Da blir det helt anarki.»

Mener dagens foreldregenerasjon, som åpenbart synes den kyniske seksualiseringen av samfunnet er ok ellers hadde man selvsagt protestert, at det er konstruktivt for deres egne ungdommers selvbilde å kaste seg inn i den type rovdrift av egen kropp i gruppesex, vennesex og partnerbytte? Er signalet at unge menneskers kropp ikke har større verdi enn at denne typen selvprostitusjon anses som en passende måte å ødelegge sin egen kjærlighetsevne på?

Det er i så fall en god oppskrift på et kjærlighetstomt og hensynsløst samfunn der medmennesker reduseres til vandrende seksualpartnere man kaldt kan utnytte med storsamfunnets velsignelse.