Det et er brent av anslagsvis 170 millioner kroner de siste årene, og resultatene av denne enorme pengebruken er jo ikke akkurat veldig synlig. Fiaskoen med Quart må jo svi en del og en storslått operasatsing endte opp i ingenting. Listen kunne lett gjøres lengre, og det er flott at styret i Cultiva tar tak i problemene. Samtidig er det viktig at disse nederlagene ikke gjør stiftelsen skyggeredd. I miljøbevegelsen vet vi at de motiverte finner en løsning, mens de tafatte finner en unnskyldning.

For ordens skyld: Dette er ingen omkamp. Vi har tatt til etterretning at Cultiva ikke ville bidra til en videreutvikling av Klimahuset i Kristiansand. Grønn Hverdag har derfor flyttet den internasjonale satsingen til Stavanger der vi har økt bemanningen for å følge opp i prosjekter både i EU og Afrika. Samtidig har vi gjort oss noen erfaringer med Cultiva som kanskje få kulturstiftelsen på rett kjøl igjen. Her er noen områder med forbedringspotensial:

Utenom grunnkapitalen er det søkerne som er Cultivas viktigste aktivum. Uten tilfang av ideer, interessante prosjekter og aktive søkere er kulturstiftelsen dødsdømt. Enhver henvendelse og alle søknader må derfor behandles som om de var laget av gull. Vi må få takkebrev straks søknaden er ankommet innboksen, vi må få god informasjon underveis og tildeling eller avslag bli kommunisert på en forståelig måte. Slik er det ikke i dag. Sett utenfra virker det som om Cultiva er opptatt av kontorhold og pusling med nitid korrekte arkiveringsrutiner. I stedet må det tas grep som sikrer at administrasjonen heller bruker energi på dialog med brukerne.

I vårt tilfelle hadde vi brukt mye ressurser på å utarbeide søknad, etter vår mening hadde vi et godt konsept, vi arbeidet i tråd med Kristiansands profil som miljøby og kunne skilte med godt kvalifisert medarbeidere. Intet av dette var imidlertid av betydning for Cultiva. Det eneste vi oppnådde var å få brev som fortalte at vi ble betraktet som en kommersiell aktør og var derfor uinteressant. I motsetning til praksis under den spanske inkvisisjon kunne vi ikke anke Cultivas avgjørelse.

Hva Cultiva vektlegger og hvordan vurderingen for tildeling av støtte fungerer, er et mysterium. Vi tar til etterretning at et privateid reklamesirkus av en sandvolleyballturnering vurderes som ikke-kommersiell, mens en miljøorganisasjon som eies av 14 frivillige og ideelle organisasjoner sees på som en kommers aktør. Hvor er logikken? Er det et problem at vi i en årrekke har hatt et tett og godt samarbeid med Kristiansand kommune? For kan vel knapt nok kalles noen forbrytelse at Grønn Hverdag har ansatte som mottar lønn? Cultiva opererer selv med et fluffy ønske om å skape arbeidsplasser.

I stedet for å fornærme søkere bør Cultiva søke opplæring hos proffe innkjøpere. Dette er fagpersoner som lang erfaring med å avgjøre konkurranser og anbud. For vår del har vi en rekke ganger utarbeidet skisser og gitt pristilbud på miljøsertifisering. I større konkurranser vurderes prosjektene etter gitte kriterier, det gjøres en kvalitetssikring og intervjuer, og den tilbyder som har flest poeng får kontrakten. Noen ganger vinner vi fram, andre ganger ikke. Så lenge vi er seriøst behandlet lever vi godt med beslutningen – uansett utfall. Rangering og poengsystemet kommuniseres helt åpent, og dette gir alle søkere mulighet for å skjerpe seg og komme sterkere tilbake ved neste korsvei.

Utad sies det mye pent om vektlegging av gode levekår, men etter en rask gjennomgang av tildelte midler er det vanskelig å finne noen klar praksis. Kategorien kortvarige happenings og stunts har åpenbart en høy stjerne, men det hadde vært ønskelig om man på forståelig norsk kunne si noen om hva man ønsket å oppnå. Mangelen på en rød tråd, uklare vurderingskriterier samt fraværet av dialog skaper kun irritasjon hos avviste søkere. Fortsetter nåværende praksis, vil Cultiva oppleve en stadig voksende skare av skeptikere.

Uansett hvor ekkelt det høres ut må Cultiva ta inn over seg at man befinner seg i et marked der det finnes flere aktører. Med mulig unntak for festivaler i akutt likviditetsskvis vil de fleste søkerne ha gjennomført risikoanalyser og lagt opp alternative strategier allerede før man starter opp et prosjektarbeid.

I vårt tilfelle søkte vi støtte for å opparbeide kompetanse i forhold til det å søke EU-midler. Grønn Hverdag har utviklet metoder og materiell som har vakt internasjonal interesse. Etter et par vellykkede utenlandsoppdrag ønsket vi å bygge opp et kurssenter ved Klimahuset der vi med stolthet kunne fortelle besøkende fra andre land om miljøarbeidet i Kristiansand og ha dialog om bærekraftig handlingsendring. Sammen med kurssenteret skulle Remidas-verkstedet – der barn og ungdom uttrykker seg kreativt ved å bruke avfall som materiale – danne bærebjelken i den videre satsingen.

Vi fikk nei, og når ikke Cultiva synes vi var attraktive vendte vi oss i stedet mot Stavangers representant i Brussel for å komme videre med vår internasjonale satsing. Der møtte vi lutter velvilje og kom raskt i gang med arbeidet.

Tar man konsekvensen av at man befinner seg i et marked må også rammebetingelsene endres. Med kun én årlig tildeling vil man i mange tilfeller få så lang tidshorisont før prosjektet kan iverksettes at det kan bli uaktuelt.

Kritikken til tross, tanken bak Cultiva er grunnleggende god og praktbygget Kilden vil vise at beslutningen om å salte ned energikronene var riktig. Cultiva bør imidlertid ha mer hårete mål enn å være sjekkutsteder til én bygning. Kanskje man kunne ha en visjon om å skape gode levekår – også for fremtidige generasjoner?