Hvor mange som er blitt fremstilt siden, vet vi ikke, men det skulle ikke forundre oss om tallet er sekssifret.
At Vest-Agder-museet tar fatt i denne historien – i første omgang synliggjort gjennom nostalgiregattaen «Plastikk 2011» – er et fortreffelig tiltak. For gjennom plastbåtens tilblivelse og korte eksistens samles flere sentrale utviklingstrekk på Sørlandet.
For det første viderefører plastbåtprodusentene en mer enn tusen år gammel båtbyggertradisjon. Vår lange, kronglete kyst med sin skjermende skjærgård, en lite forflytningsvennlig landtopografi samt tilgang på godt tømmer la grunnlag for utvikling av avansert håndverk. Det er plastbåtbransjen en direkte videreføring av.
For det andre har plastbåtindustrien, de mange under-leverandørene medregnet, blitt arbeidsplass for så mange mennesker at det virkelig har betydd noe for landsdelens økonomi. I enkelte lokalsamfunn gjelder det fortsatt.
For det tredje dokumenterer spennet fra de første, enkle plastbåtmodellene til dagens utvalg av liten og stor luksus, en vel- standsutvikling som generasjonene før oss aldri fikk oppleve.
Samtidig må vi helle litt malurt i begeret:
Historien om Sørlandets plastbåtindustri dreier seg også om forskuslede muligheter. I stedet for å danne større, sterkere
enheter, har akk så mange dyktige produsenter holdt på med sitt i småskala.
Dermed har langt mer effektive konkurrenter i eksempelvis Sverige, Finland og USA tatt markedsposisjoner som sørlandsbedrifter gjerne kunne ha hatt – om de altså hadde tatt de rette grepene. Hadde det skjedd, ville også dagens næringsklynge ha vært mer omfattende og livskraftig.
I tillegg minner Vest-Agder-museets initiativ oss nok en gang om den ubrukelige fylkesgrensen. Klyngen av plastbåtprodusenter har vært sterkere i Aust-Agder enn i Vest-Agder, og museets arbeid strekker seg over begge fylkene.
Det burde ha vært Agder og Agder-museet.