Årsaken til prishoppet på mat er høy oljepris som følge av urolighetene i den arabiske verden. Dessuten legger satsing på biodrivstoff beslag på stadig større arealer med matjord. Naturkatastrofer og reduserte avlinger i blant annet Australia, Kina og Russland har også påvirket prisutviklingen.
De fleste i den rike delen av verden tåler godt høyere matvarepriser. Det gjør ikke den drøye milliarden mennesker som allerede lever på sultegrensen. Et stort flertall av dem som rammes er kvinner og barn.
Halvparten av maten vi spiser er importert. Det samme er halvparten av råvarene til kraftfôret i norsk husdyrhold. Vi er mer avhengig av kornimport enn noen gang. Om Norge i den prekære globale situasjonen som har oppstått satser på enda større import, kan det lett bli ansett som å ta maten fra dem som allerede lever på et kritisk minimum.
Matkrisen har bidratt til forsterket bekymring for at produksjonen av mat ikke vil holde tritt med etterspørselen i fremtiden. Ifølge prognosene vil verdens folketall stige fra ca. 6,8 milliarder i dag til rundt ni i år 2050. Matproduksjonen må økes med 70 prosent. Vårt land kan vise ansvar gjennom større egenproduksjon av matvarer.
Rett til mat er en grunnleggende menneskerett. Likevel er den brutale virkeligheten at 30.000 mennesker dør hver dag av sult eller sultrelaterte årsaker. Et av FNs tusenårsmål er å halvere fattigdommen innen 2015. Så langt har utviklingen gått i stikk motsatt retning. Det nytter lite med tusenårsmål og fagre løfter hvis de ikke følges av vilje til handling.
Konsekvensene av matmangel og galopperende priser kan bli dramatiske for verdenssamfunnet – med politisk uro, ustabilitet og konflikter. Matkrisen i 2008 utløste voldsomme opptøyer og demonstrasjoner. Knapphet og høy pris på matvarer utgjør en alvorlig trussel mot stabiliteten i mange land. Det setter krisen i et grelt perspektiv når Fædrelandsvennen denne uken har berettet om at vi bare i Agder kaster 54 tonn mat hver dag.