Jeg har aldri manglet noe. Jeg har trodd jeg manglet noe, kanskje til og med latet som om jeg har manglet noe, men i realiteten har jeg aldri manglet noe. Ingen verdens ting. Sånn materielt sett har jeg aldri vært fattig. Jo, jeg har vært en såkalt fattig student, men dette er nærmest en selvpålagt fattigdom å regne. Det er en grunnleggende forskjell fra å være virkelig fattig, og det er at jeg har aldri manglet sikkerhetsnett. Selv om jeg noen ganger har gruet meg for å ringe mine foreldre for å be om et «lån», har jeg alltid visst at jeg kunne gjøre det. Så etter tre dager på nudler og havregrøt, krøp jeg som regel til korset og fikk så overført penger til min konto. Det er noe helt annet å mangle dette sikkerhetsnettet totalt. Det er noe helt annet å vite at det ikke, på mirakuløst vis, kommer inn flere penger på kontoen før neste måned eller kanskje ikke da engang. Jeg har alltid tenkt at jeg ville ha fortrukket å være fattig i et varmt og generelt fattig land enn å være fattig omgitt av rikdom. Det må være bedre, har jeg tenkt, å sitte i solen utenfor et falleferdig lite skur sammen med likestilte enn å måtte takle sin elendighet omgitt av fråtseri, grådighet, materialisme og pengejag. Selvsagt er dette et meningsløst tankeeksperiment, men jeg mener det. Det må være fryktelig på så mange måter å være fattig for eksempel i Norge. Absolutt fattigdom, det vil si at du ikke har verken et sted å bo eller noe å spise, rammer få i Norge. Men fattigdom er også en relativ størrelse, der det å ha vesentlig lavere inntekt enn andre begrenser muligheter og reduserer livskvaliteten.Jeg ble sittende og se på et innslag på Frokost-TV for noen dager siden. Innslaget ga oss innblikk i juleforberedelser på Fattighuset og hos Frelsesarmeen, og det kom tidlig fram at én av ti nordmenn defineres som fattige. Frelsesarmeens slumsøstre pakket julematpakker og kunne fortelle at de slett ikke hadde problemer med å bli kvitt pakkene. Til dem kom aleneforsørgere, innvandrere, minstepensjonister, rusmisbrukere og trygdede. Noen kom med bøyde hoder, snakket lavt og dro raskt igjen. Skammen er for mange av dem det aller verste, kunne en av slumsøstrene fortelle. Skammen over å være fattig i et rikt land. Skammen over ikke å lykkes i mulighetenes land. Én av ti. Det er mange. Det er mange familier, mange barn. Både Fattighuset og Frelsesarmeen kunne fortelle at stadig flere barnefamilier ber om hjelp. Redd Barna ga for en tid tilbake ut en rapport som omtalte fattigdomsproblematikken i Norge. På daværende tidspunkt var det drøyt 26.000 barn — eller 2,6 prosent i alderen 0 til 17 år - som bodde i hushold med inntekt under fattigdomsgrensen. Rapporten beskrev hvordan noen av disse barna er fattige på en synlig, vond måte. De kan mangle både mat og klær i perioder. For mange av barna er det uaktuelt å delta i fritidsaktiviteter som andre barn tar som selvfølge. De kan ikke være med i bursdager, på klasseturer eller andre fritidsaktiviteter, fordi det koster penger. Konsekvensen er at disse barna blir utestengt fra det sosiale fellesskapet. Fattigdomsgrensen i Norge har blitt regnet ut på bakgrunn av familiens totale inntekt. Husstander som har en inntekt på under 215.000 kroner for en familie med to voksne og to barn, eller 126.000 for en enslig forsørger, er under fattigdomsgrensen i Norge. I tillegg snakkes det om to former for fattigdom i Norge, den sosiale og den økonomiske. Når det gjelder den økonomiske, går man ut fra SIFOs (Statens Institutt for Forbruksforskning) satser for livsopphold, som er 5.675 kroner for én voksen. For et barn under fire år er denne satsen 1.400, og for barn over ni år 1.900 i måneden. Dette er summer som skal være igjen etter at alle faste utgifter er betalt.Fattigdom rammer på ulikt vis. Noen ganger har foreldre så lite å rutte med at barna lider under det. Andre ganger pålegger kommunene barn å betale skyhøye egenandeler for å få lov til å være med på vanlige aktiviteter. Rapporten viste også at noen grupper er mer utsatt enn andre. Dette er blant annet barn med enslige forsørgere, foreldre med lav utdanning, barn med minoritetsbakgrunn eller barn med foreldre som enten er arbeidsledige eller trygdet.Så hvor vil jeg hen med dette? Tja, kanskje rett og slett minne oss om vår overflod. Om at mange av oss, i alle fall rent materialistisk, er ufattelig privilegerte. Og om julen og julens opprinnelige budskap. Løsningen på fattigdomsproblemet er nok komplisert, men langt fra umulig. Det handler om samfunnsstrukturer, om deling og om solidaritet. Som politiker kan jeg endre strukturene, som medmenneske kan jeg dele og vise solidaritet.