Politiske saker drukner i striden om partileder Dagfinn Høybråtens lederstil. De siste to dagene har VG brettet ut interne konflikter i KrF. Høybråtens partifeller faller ham i ryggen, og tidligere medarbeidere gir ham det glatte lag som leder.

Det var hallelujastemning da Høybråten som fersk leder talte til forsamlingen under KrFs landsmøte i Tønsberg for vel to år siden. Han skulle føre partiet ut av ørkenen og til nye høyder på meningsmålingene. Resepten var å finne tilbake til røttene. I stedet ble det katastrofevalg i 2005 — som er fulgt opp av vedvarende elendig oppslutning.

Samtidig er Høybråtens stjerne fallende i KrF. Mange lovende politiske talenter har forlatt partiet i protest. Årsaken skal være både Høybråtens lederstil og politiske veivalg. At interne konflikter blåses i full offentlighet, er alt annet enn hva et fra før prøvet parti hadde trengt i valgkampen.

STRID OM Høybråten er ikke noe nytt. Allerede under valgkampen 2005 gikk ordfører Jan Oddvar Skisland i Kristiansand ut og sa at KrF er blitt for snevert under Høybråtens ledelse og oppfattes som moralistisk. Det ble ikke nådig tatt opp av partiledelsen, og Skisland ble innkalt til oppvaskmøte.

Ankepunktene mot Høybråten nå er at han er en kontrollerende leder som tåler dårlig å bli motsagt. Kilder i KrF beskriver stemningen i KrFs stortingsgruppe som «iskald». Det er vanskelig å se for seg hvordan mennesker i et slikt klima skal kunne mobilisere og løfte partiet ut av uføret det befinner seg i.

INGEN FORESTILTE seg at veien videre ville bli lett for KrF etter det sviende valgnederlaget for to år siden. Men den er nok blitt enda brattere enn det selv de mest pessimistiske trodde. På meningsmålingene er oppslutningen 4-6 prosent, mindre enn halvparten av hva Valgerd Svarstad Haugland noterte i sin glanstid.

Svarstad Haugland ble ofret for å få partiet tilbake på rett spor. Lite tyder på at arvtakeren Høybråten er mannen som kan klare det.