De fleste har vært borti fenomenet, eller sett det blitt utført. Eller du har vært nødt til å få i gang noe annet som sto på hjul og trengte en dyttehjelp for å komme deg fra det stedet den befant seg på. Men for alle enkelhets skyld, la oss si at vi snakker om en bil. Til å begynne med.

Trengs kraft

Det er forskjell på å sitte inni og styre bilen, og å gå bak og dytte. Det trengs kraft å dytte for å få den i gang, men når du først har fått den så vidt til å rulle, så går det lettere. På flatmark er det alltid tungt å få bilen til å rulle og i oppoverbakke er det klin umulig, men om man først har fått den i gang på flatmark kan man få opp farta ganske bra når den først har begynt å rulle av gårde. Er man ekstra heldig (eller uheldig, hvis ingen sitter inni og bremser) kommer man til en liten nedoverbakke og da skal du se på bil som kan få opp farta!

Så da har vi en bil, vi har deg som dytta bak og så har vi en liten nedoverbakke. Greia er at du ikke så hva som er i enden av nedoverbakken, fra stedet du begynte å dytte bilen fra. Du vet ikke at det er en kant helt nederst, et stup, og når du oppdager det er det alt for sent å stanse bilen. Den ruller friskt i vei nedover og siden det ikke er noen som sitter inni og bremser, øker bare farta nedover mot kanten. Ikke bare bremsinga, men styringa også, ingen inni bilen som kan svinge unna for å unngå at bilen raser utfor kanten og kræsjer i bunnen av stupet.

Høylydt og brutalt

Det er et høyt stup og møtet med bunnen kommer til å bli høylydt og brutalt. Men det gjør jo ikke noe, kanskje, for det er en gammal bil og siden det ikke satt noen inni, så gikk det heller ikke liv. Men hva om dette var en bil du måtte klare deg med resten av livet? Og hva om det satt noen inni, og bremsene ikke funka fordi farta var for stor, og det ikke gikk å styre unna kanten av stupet, fordi den kanten strakk seg rundt og omslutta bilen, så uansett hvilken vei vedkommende styrte, så var stupet uunngåelig der og inviterte bilen utfor til tilintetgjørelse nedi bunnen?

Nå kan du tenke deg at bilen er jorda. De som dyttet bilen i gang, er forfedrene våre. Farta er forurensning og miljøsvineri. Nedoverbakken er der vi er nå og kanten er den uunngåelige retninga dette har innen det hele havner i bunnen av stupet, høylydt og brutalt. Vi sitter inni og bremser, men farta er så stor fordi forfedrene ikke visste bedre da de sendte bilen utfor bakken, og det hjelper heller ikke at det fremdeles er idioter her i verden som går bak og dytter for å hindre at farta blir mindre, på tross av forsøk på å bremse…

Hvor langt er det til kanten, egentlig?