Vi - de inhabile

Harald Stanghelle har ikke en sjanse i Pressens Faglige Utvalg. Den eneste spenningen som gjenstår — forutsatt at First House klager ham inn - er om han blir felt etter Vær Varsom-plakatens punkt 3.2: «…kontroller at opplysningene som gis er korrekte … vær spesielt aktsom ved bruk av informasjon fra anonyme kilder», eller punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse».

Harald Stanghelle kommer til å bli felt både fordi han faktisk har brutt god presseskikk, og fordi han er den han er; leder av Norsk Redaktørforening, styremedlem i World Editors Forum, innehaver av Narvesenprisen for fremragende journalistikk og politisk redaktør i landet største avis. Fra ungdomstiden som forkynner husker han sikkert hva Lukas skrev: Den som har fått mye betrodd, av ham skal mye kreves.

Derfor vil PFU kreve at Harald Stanghelle vet forskjell på rykter og fakta, og at han skjønner at det er en alvorlig faktisk påstand å hevde at et selskap er betalt av ”kinesiske interesser” for å påvirke en beslutning i Stortinget.

Men samtidig med at den prosessen går sin gang, må vi hindre at First House slipper unna. Hadde Aftenposten sjekket ryktene heller enn å trykke dem, ville kommentaren blitt sterkere. Det tok ikke NRK mange timene å avsløre at seniorpartner Bjørn Richard Johnsen, en av grunnleggerne av First House, er styremedlem i det norsk-kinesiske handelskammer. Ett døgn senere avslører både VG og Aftenposten at Morten Wetland diskuterer Dalai Lama, Nobelkomiteen og Kina på lukkete, referatfrie møter med tunge økonomiske aktører. Helt uten kinesiske interesser er de altså ikke.

Vi bør derfor holde fast ved Stanghelles gjentatte — og særdeles viktige - spørsmål til Morten Wetland: Hvorfor røper han fortrolig informasjon fra tiden som ambassadør, til skade både for Nobelkomiteens formann og hele komiteens omdømme? Wetlands påstand om at han skrev innlegget som privatperson, er latterlig. Ettersom dette er en verdivurdering, trenger jeg ikke tilby samtidig imøtegåelse. Verre er ikke reglene.

Videre bør vi be First House forklare hvorfor de har ansatt 67 år gamle Bjørn Olav Blokhus, som inntil nylig var Norges generalkonsul i Shanghai. Hva er det han bringer med seg inn i firmaet? Og vi bør definitivt spørre Blokhus hvor mye omgang han har med kinesiske diplomater i Oslo. Gode, informerte spørsmål, slikt journalister driver med. På denne måten kan vi finne ut hvor strategisk lurt det er av First House å svekke Nobelkomiteen selv om ingen betaler dem for det. Goodwill kan også bokføres.

Forretningsideen til First House er å kapitalisere på nettverkene til tidligere politikere, pressefolk - og altså ambassadører. Ved å avdekke disse nettverkene svekker vi systemet hvor utforming av politikk blir fakturert til hemmelige oppdragsgivere. Disse avsløringene må pressen ta seg av. Men da må vi være åpne også om våre egne nettverk. Deltakerne i de presseetiske tumulter du så på tv onsdag, har møtt hverandre før, om det må være lov med et lite understatement.

Harald Stanghelle blir klaget inn til et faglig utvalg som ennå ledes av Hilde Haugsgjerd, hans nylig fratrådte sjef i Aftenposten. Hun skrev så sent som i mars at den samtidige imøtegåelsesretten også gjelder for kommentarer, hvis de inneholder «konkrete, etterprøvbare beskyldninger».

Norsk Presseforbunds generalsekretær, Kjersti Løken Stavrum, er utvalgets sekretær og legger fram forslag til vedtak. Hun kom nylig fra Aftenposten, der hun satt i redaktørkollegiet sammen med Stanghelle. Hun ble ansatt av Presseforbundets hovedstyre, hvor Harald Stanghelle er medlem.

Stavangers legendariske ordfører Arne Rettedal var også en viktig entreprenør og satt ofte på de fleste sidene av bordet. En gang han ble anklaget for å være inhabil, fnøs han ut av munnviken: «Inhabil? Denne byen er altfor liten til å være inhabil». Akersgata er mindre.

Som oftest er ikke dette noe stort problem. Selvdømmesystemets kjerne er at det er av sine egne man skal ha det. Likevel bør Løken Stavrum erklære seg inhabil når eller hvis klagen fra First House kommer. Ikke fordi Stanghelle er en nær kollega, men fordi hun selv har gått langt i å frikjenne ham, og fordi hennes mann, Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum, har skrevet en kommentar hvor han konkluderer med at det er «ingen tvil om at First House arbeider for kinesiske interesser, slik Stanghelle skriver». De to ektefellene svarer selvsagt ikke for hverandres meninger, men det er likevel slik at hvis generalsekretær Stavrum innstiller på fellelse, sier hun samtidig at redaktør Stavrum tar feil. Hvis det ikke er tvil, er det ikke krenkende å skrive det.

Sirklene overlapper hverandre. Stanghelle forsvarer Thorbjørn Jagland mot det han kaller latterliggjøring. Det er et saklig argument, men burde han ikke også si tydelig fra om at de to er gode venner?

I Harald Stanghelles 50-årsdag holdt Thorbjørn Jagland takk for maten-talen. Olav Kobbeltveit, tidligere politisk journalist og kommentator i Bergens Tidende, var kjøkemester. Om to uker skal Harald Stanghelle være kjøkemester når Kobbeltveit gifter seg. Til den festen er også ekteparet Stavrum invitert. Det samme er jeg, Kobbeltveit er en felles venn. Jeg var også venn og kollega med Stanghelles avdøde bror.

Og til glede for de konspiratoriske: Olav Kobbeltveit er tidligere svoger til Ågot Valle, medlem av Nobelkomiteen da Liu Xiaobo fikk Fredsprisen.

Hva var det Ole Paus sang — Mitt bittelille land?