I forhandlingene fikk jordbruket gjennomslag for økte inntektsmuligheter for bonden sammenligna med statens tilbud, og de 18 melkekvoteregionene ble videreført. Disse regionene er viktige for å sikre melkeproduksjon over hele landet. I tillegg kom det til 45 millioner i budsjettmidler, fra ei regjering som i utgangspunktet har proklamert store kutt.

På vegne av 45.000 bønder

Jeg har stor respekt for rollen som forhandlingsleder for jordbruket. Jeg forhandler om inntektsmuligheter på vegne av 45. 000 bønder og kollegaer. Hva vi forhandler om påvirker også norsk landbruk, hvordan maten skal produseres og hvordan landet skal se ut i framtida. Det var dette vi balanserte i forhandlingene, med en motpart som ønsker ei helt anna retning for landbruket enn det vi i næringa gjør.

Norges Bondelag vil levere på bestillinga fra stortingsflertallet om å produsere mer mat på den jorda vi har i Norge. Da må hele landet brukes, og alle bønder må få inntektsmuligheter som gir rom til å satse.

Forhandlingsvilje

Vi hadde et ønske om å få til en avtale da vi gikk i forhandlinger, og presiserte at det måtte vises forhandlingsvilje. Til slutt ble vi enige om det jeg mener er en akseptabel avtale. Men vi har samtidig vært tydelige på at vi hadde ønske om å komme mye lenger. Dette er så langt vi kom i årets oppgjør, innenfor de politiske rammebetingelsene. I fjor ble innholdet i jordbruksavtalen avgjort i Stortinget. Det vil ikke nødvendigvis kunne skje hvert år.

Resultatet av forhandlingene betyr at regjeringa som faktisk ønsker å redusere budsjettmidlene til landbruket, økte overføringene. I utgangspunktet var statens tilbud et kutt i budsjettoverføringer på 110 millioner kroner. Økninga kommer fordi det er nødvendig å bedre inntektsmulighetene for alle, både de mindre og de store brukene. Så kan vi være enige om at inntektsmulighetene burde vært større.

Omsetningsregioner

Forhandlingene gjaldt også ei halvering av dagens omsetningsregioner for melkekvoter som ville sentralisert melkeproduksjonen, og redusert mulighetene for å opprettholde produksjonsfordelinga i norsk landbruk. Til tross for at samarbeidspartiene og opposisjonen på Stortinget sa klart i fra om at slike spørsmål hører hjemme i den kommende landbruksmeldingen, tok regjeringa saka inn i oppgjøret. Resultatet etter forhandlingene er at vi har beholdt de 18 fylkesvise kvoteregionene. Det er en viktig bærebjelke for norsk landbrukspolitikk som her videreføres.

I etterkant av avtalen har regjeringa hevda at Norges Bondelag har skrevet under på deres politikk for en omlegging til store bruk. Det er selvfølgelig ikke riktig. Nå som før er det avgjørende å satse på både de mange mindre og de store bruka for å nå målet om å produsere mer mat på norsk jord. Vi er ikke i mål. Vi vil fortsatt kjempe for å redusere inntektsavstanden på 150 000— 200 000 kroner mellom bønder og andre grupper. Det kreves ei reell, økonomisk satsning for å nå målet om å produsere mer mat på norske jorder og beiter. Vår jobb er også å hindre at de irreversible endringene regjeringa foreslår, som færre melkekvoteregioner og ei omfordeling fra mindre og mellomstore til store bruk, blir gjennomført. Det er en politikk som vil endre det norske landbruket vi er så glad i, og som ikke vil bidra til å nå Stortingets mål om økt matproduksjon.

Riktig retning

Som bonde har jeg som mål å overlate gården min i bedre stand enn da jeg overtok den, den dagen neste generasjon skal ta over. Som fagorganisasjon og part i jordbruksforhandlingene har Norges Bondelag et ansvar for å bidra til at den sittende regjeringa ikke får gjennomslag for de endringene som ikke tar landbruket i riktig retning. I år var vurderinga til Norges Bondelag at en avtale var det beste virkemiddelet for å sørge for nettopp det.