Da fedrekvoten ble innført under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1993 var den på fire uker. Gradvis ble den utvidet til den under Jens Stoltenbergs andre regjering i 2013 var på 14 uker. Den blå-blå regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2014 å redusere fedrekvoten fra 14 til 10 uker.

Lovendringen ble lagt fram i februar, og vedtatt av Stortinget i mai. Forslaget ble begrunnet i at foreldrene skal sikres mer fleksibilitet. Gjennomføringen er anslått å gi en besparelse på 35 millioner kroner i 2014 (siden mødre i snitt har lavere lønn). Full helårseffekt (2020) er anslått å gi et mindreforbruk på mellom 130 og 160 millioner kroner.

Høyre og Frp mener at en tvungen kvote ikke er bra og viser til samarbeidserklæringen. Der står det blant annet at «Et ønske om at mor og far i større grad deler permisjonstiden likt mellom seg, bør heller søkes oppnådd gjennom målrettet holdningsarbeid enn gjennom statlig detaljstyring.» Og «Foreldrepermisjon forbeholdt den ene eller den andre forelderen er lite fleksibel og kan ha uheldige utfall.»

Hva mener Regjeringen med «målrettet holdningsarbeid?

Det manglet ikke på advarsler fra mange forskjellige hold: Gerd Kristensen i LO, Fellesforbundet og Fagforbundet, Kristin Skogen Lund i NHO, Likelønnskommisjonen, NITO og Likestillingsombudet for å nevne noen.

Rett til pappaperm erstattes nå med «kjøkkenbordsforhandlinger» og hver og ens mulighet til å sikre seg gjennomslag hos sjefen. Det er resultatet av Regjeringens meningsløse og umoderne familiepolitikk når kutt i pappapermen trer i kraft 1. juli.

Som om ikke fire ukers kutt var nok, har likestillingsminister Solveig Horne kommet med forslag om at mor og far fritt kan dele permisjonen seg imellom. For å «spare staten for unødvendig byråkrati» skal det være nok at foreldrene krysser av på et skjema hvor årsaken til at far ikke kan ta ut fedrekvoten står oppført. Dette er i realiteten en avskaffelse av fedrekvoten. Det kan dessverre se ut som om Norges rolle som foregangsland for fedre, mødre og barn sine rettigheter til å være sammen, og til et delt foreldreskap, er forbi. Resten av verden må finne seg et annet land og se til som forbilde, og hva neste generasjon vil si til dette tilbakeskrittet, gjenstår å se.