Derfor spriker ideologi og politisk praksis både mellom og innen de enkelte partier på selvmotsigende måter.
Frp er fanebærer for det kommunale selvstyre. Men partiets løsning på krisen i eldreomsorgen er lovfestet rett til omsorg, finansiert av staten. Det skal sikre et likt omsorgstilbud til eldre over hele landet. Og det betyr øremerkede midler til eldreomsorgen som hvordan man enn snur og vender på det er en kile inn under det kommunale selvstyre.
På et annet velferdsområde har Ap og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen signalisert at man vil vurdere å innføre nasjonale minstenormer i sosialhjelpen. Det er nødvendig for å fjerne den uverdige ulikebehandling som finner sted mellom kommunene med hjemmel i det kommunale selvstyre.
I så fall vil ansvaret for nok et velferdsområde bli løftet ut av lokalpolitikernes hender.
Og på hennes sørlandsbesøk nylig truet miljøvernminister Helen Bjørnøy (SV) med å overføre kommunenes dispensasjonsadgang i strandsonen til staten. Hun var blitt sterkt tvilende til lokalpolitikernes evne til å forvalte loven.
I sum representerer dette en demontering av noen av de siste selvstyreområdene kommunepolitikerne har hånd om.
Og hver for seg er det gode argumenter for å gjennomføre en slik sentralisering for å oppnå likebehandling og rettferdighet. Kommunal frihet og likebehandling lar seg ikke forene. Ønsker vi en velferdsstat med like rettigheter og like tilbud, og en nasjonal homogen forvaltning av strandsonen, må kommunene underlegges nasjonale normer.
Det er denne motsetningen mellom et ideelt ønske om et lokalt selvstyre og en nødvendig nasjonal styring som politikerne slipper unna med 17.mai-taler og lettvint retorikk. Ikke minst i valgkampen.