Jeg vet ikke akkurat når det var jeg oppdaget at jeg var heterofil, men jeg har nok alltid vært det. Ikke kan jeg forklare hva det er som gjør at jeg er tiltrukket av menn. Jeg vet bare at jeg er det, og ingen bønn i verden kunne få meg til å føle meg annerledes. Det viser seg at jeg har hatt flaks. Med tiltrekningen av det motsatte kjønn, følger flere rettigheter enn for dem som er tiltrukket av det samme kjønn.
Heteroseksualiteten er ikke gjenstand for årsaksforklaring eller kritisk debatt slik homoseksualitet er. Jeg forstår godt at det kanskje ikke virker som «naturlig» å vokse opp med foreldre av samme kjønn når de fleste ikke har opplevd dette. Men når teologen Øivind Benestad ber kristenfolket mobilisere og åpne lommebøkene sine mot en kjønnsnøytral ekteskapslov, har han gått for langt.
Det er modig av Benestad å fortelle Fædrelandsvennen at han vil mobilisere kristenfolket for å forsvare ekteskap mellom mann og kvinne. Hvem er dette «kristenfolket»? Finnes det nå et helt folk han representerer? Begreper skaper virkelighet, og ved en slik uttalelse reises en vegg mellom «kristenfolket» og «ikke-kristenfolket». Dette er en ekskluderende og fordømmende tankegang vi bør mobilisere mot. Benestad kunne komme ut av skapet og heller være ærlig om sine fordommer mot homofile, istedenfor å gjemme seg bak den såkalte kampen for ekteskapet.
Alle tolker vi Bibelen forskjellig. Benestad tolker den slik han ser den, jeg på min måte. Jeg tror for eksempel at Guds kjærlighet er større enn som så — at ikke ekteskap kun skal være forbeholdt det motsatte kjønn, og at Gud ikke kikker på hva som er nedentil før en vielse.
Ifølge Benestads nettsider er mor-far-barn-relasjonen samfunnets grunncelle. Et av hovedargumentene er barnepsykologisk forskning som viser til at kjønn ikke er irrelevant for barns oppvekst. Det følges opp med at mor og far har hver sine unike bidrag som ikke kan erstattes. Visst kan de erstattes. Heldigvis, fordi en velger ikke sine biologiske foreldre - og noen barn ikke har disse som verge i det hele tatt.
Bør en ved adopsjon ikke heller være opptatt av at barn har rett på omsorgspersoner som har et genuint ønske om å være foreldre, enn å si at barn har rett på foreldre av motsatt kjønn. Hva i de tilfeller der en tante sammen med partner viser seg å være en bedre omsorgsperson enn mor og far?
Jeg har vært så heldig og hatt det beste mannlige forbilde og påvirkning jeg kunne hatt i min barndom, min bestefar. Ingen kan si at en biologisk far hadde vært bedre. Begge kjønn kan ha viktige bidrag i et barns oppvekst, men å innlemme ekteskapet i diskursen om å oppfylle god omsorg er en avsporing.
Å antyde at de som ikke har vokst opp med mor og far ikke har hatt en like god oppvekst, er en stor fornærmelse for de det gjelder. Det kan være flere grunner til at et barn ikke har hatt en god oppvekst, men å betinge det på kjønn av omsorgspersonene er svært snevert. Har skilsmissebarn godt av å høre at de nå ikke er en del av hva Benestad kaller samfunnets grunncelle?
Jeg mistenker Benestad for å føle seg truet av de nye samlivsformene og at flere velger ikke å gifte seg i det hele tatt. Kanskje aksjonen mot kjønnsnøytral ekteskapslov gir trygghet for Benestad. Men det er vi som klarer å leve i troen på at det er det enkelte individ og ens personlige egenskaper og evner som avgjør hvordan et barn vokser opp, og ikke hva slags kjønn som står bak.
Den trygge rammen for samfunnet som ifølge Benestad består av mor-far-barn, er en illusjon. Skal vi spre et budskap som forteller barn av aleneforeldre at de ikke er en del av en ekte familie? Hva med barn som har opplevd skilsmisse? Om skilsmisse i seg selv er skadelig for barn er et tema, men har dette noe med kjønn å gjøre? Hvis en alenefar kan være en god far, hvorfor kan da ikke to fedre være gode foreldre sammen?
Enkeltmennesket selv må få lov til å finne ut av hva ekteskap med en annen person skal bety, uten at det skal lages generaliseringer som begrenser rettigheter for andre. Verken jeg, Benestad eller Gud kan lage en oppskrift på hvordan barn skal vokse opp trygt og godt.
Benestad viser til at ekteskap bygger på en langvarig norsk kultur, og at denne er truet, og at vi derfor må stå imot. Ekteskapet og dens form som symbol på kjærlighet og forpliktelse vil fortsatt bestå, selv om vi får en kjønnsnøytral ekteskapslov. Å kjempe for å forsvare ekteskapet mellom mann og kvinne synes unødvendig, da mann og kvinne fortsatt kan gifte seg etter innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov.
Hva har da Benestads meninger om barns oppvekst med ekteskap å gjøre? Å fronte barns oppvekst som et argument mot kjønnsnøytralt ekteskap, har ingenting med kristendom å gjøre. Når «kristenfolket» oppfordres til å gi penger til en angivelig gudgitt kamp mot en kjønnsnøytral ekteskapslov - i kombinasjon med skremsel om at nå er samfunnet på randen - tror jeg Benestad har funnet en gullgruve.
Hvis det ikke skal mer til enn en kjønnsnøytral ekteskapslov før samfunnets grunncelle faller sammen, er det kanskje ikke ekteskap mellom homofile vi bør være redde for, men samfunnets grunncelle. Jeg kan ikke noe for at jeg er heterofil, hvordan kan vi da benekte de som er tiltrukket av det samme kjønn tilsvarende rettigheter.
En kjønnsnøytral ekteskapslov vil komme, om ikke nå, så senere. I mellomtiden bør vi forebygge fordommer, slik at barn som vokser opp med foreldre av samme kjønn ikke møter diskriminering og mobbing. Uten slik forebygging vil samfunnet være delaktig i at barn får en vanskeligere oppvekst. Skulle ikke en kjønnsnøytral ekteskapslov bli innført nå, vil fortsatt barn bo sammen med homofile foreldre, slik de gjør i dag.