Det er åpenbart at det både i Ap og KrF er krefter som ønsker å se de to partiene på samme lag. Allerede før valget i fjor høst appellerte Jens Stoltenberg til KrF om å skifte side, og i revidert nasjonalbudsjett i vår økte regjeringen bevilgningene med millioner til noen av KrFs symbolsaker. I sommer inviterte Ap-statsråd Trond Giske til et tettere samarbeid, og de rødgrønne fulgte opp med et budsjett som styrker flere av KrFs hjertesaker. I budsjettbehandlingen i Stortinget legger de rødgrønne opp til at opposisjonen skal få muligheter til å påvirke, og det sies rett ut at det ikke minst er på grunn av KrF.
ETTER GISKES utspill i sommer åpnet 13 fylkesledere i Kristelig Folkeparti for et tettere samarbeid med de rødgrønne. Reaksjonen viser at steget til et formalisert samarbeid ikke trenger å bli så langt. I fordelings— og velferdspolitikken har KrF og de rødgrønne mye felles, og et samarbeid vil også føre KrF sammen igjen med den tidligere partneren Senterpartiet. Det frister nok mange i KrF som fortsatt er opptatt av sentrum i norsk politikk. Samtidig er det en kjent sak at mange på venstresiden i KrF mener Ap er en mer politisk riktig samarbeidspartner enn Høyre.
For Høyre er det dårlig nytt hvis KrF skulle komme til å skifte side, og på den måten bidra til å bygge et enda bredere flertall sammen med de rødgrønne. Et flertall på borgerlig side må inkludere Fremskrittspartiet. Høyres drøm om en storkoalisjon hvor også KrF og Venstre er med, synes urealistisk, for de to mellompartiene vil ikke ha noe med Frp å gjøre.
KRF GJORDE et elendig valg i fjor høst, og ledelsen har uttalt at nå skal partiet bygges opp igjen og profilere seg i opposisjon. Velgerne skal lokkes tilbake gjennom å styrke sentrumsprofilen. Hvor veien går videre, er uvisst, men fristelsene fra de rødgrønne blir neppe færre fram mot 2009-valget. Det er en alvorlig utfordring for Høyre, som har stilt seg i spissen for en bred borgerlig samling.