Det er imponerende.
Ikke minst i lys av de dystre spådommene som ble Fogh Rasmussen til del, da han overtok ledervervet i Venstre etter den populære Uffe Ellemann Jensen. Den nye lederen ble sett på som en lite samlende og ytterliggående liberalist. Karikaturtegnerne fremstilte ham som en politisk villmann, hvis fremste visjon var å kjempe mot alt som smakte av offentlige løsninger.
Som partileder har Fogh Rasmussen gjort alle slike spådommer til skamme. Han har kombinert borgerlig alliansebygging med sentrumsorientert politikk. Samtidig som han har forsøkt å modernisere velferdsstaten, har Fogh Rasmussen snakket så varmt om den at Socialdemokraterne følte ubehagelig sterk konkurranse på deres gamle enemerker.
For å konkurrere med Fogh Rasmussen la Socialdemokratiets leder Helle Thorning-Schmidt seg også inn mot sentrum. Det var ikke vellykket. Hennes parti gikk tilbake fra forrige valg, som var katastrofalt dårlig. Nettopp det nederlaget banet veien for Thorning-Schmidt som ny partileder. Da vant hun partifellenes tillit under slagordet «Jeg kan slå Fogh».
Det klarte hun ikke. I stedet fordoblet Socialistisk Folkeparti sin oppslutning. I sin jakt på sentrumsvelgere er det mye som tyder på at Helle Thorning-Schmidt forsømte den politiske venstresiden.
I dag har også norske politikere i alle leirer grunn til å misunne Fogh Rasmussen: Jens Stoltenberg fordi hans kollega i Danmark igjen har klart å beholde regjeringsmakten etter et valg. Det har ingen norske regjeringssjefer klart siden 1993. Det norske senterpartiet fordi Fogh Rasmussen leder et opprinnelig agrarparti, som har klart å slå gjennom i byene og bli et stort folkeparti.
Men først og fremst alle borgerlige politikere her hjemme som drømmer om et borgerlig flertall og en ditto regjering. Den drømmen er fortsatt fjern i Norge.