Det er lederne, ikke de ansatte, som er det største problemet i norsk næringsliv i dag. Så frynsete og direkte provoserende er mange topplederes forhold til egen makt og lønn, at de selv er i ferd med å undergrave egen troverdighet, og den solidariske, moderate lønnspolitikken som har bidratt til Norges positive økonomi de siste årene.I en ny undersøkelse ledet av professor Tom Colbjørnsen ved Norges Handelshøyskole i Bergen, går det fram at om lag 7500 norske næringslivsledere har fallskjermavtaler med eierne. Til samme dreier det seg om avtaler for over fem milliarder kroner.Denne uken ble det klart at tidligere Statoilsjef Harald Norvik får en fallskjerm verdt ti millioner kroner når han formelt slutter i statsoljeselskapet, 53 år gammel. Men dette er småpenger i forhold til andre norske toppledere. Ifølge en oversikt i Dagbladet er tidligere Kværner-sjef Erik Tønseths samlede vederlag til 75 millioner, tidligere Aker Norcem-sjef Gerhard Heibergs 25 millioner (reforhandlet til ti millioner), og tidligere NHO-sjef Pål Krabys 22 millioner, fore bare å nevne noen.Vanligvis er fallskjermavtaler bare forbundet med de mest ansvarsfulle toppstillingene i de største bedriftene. Professor Colbjørnsens undersøkelse viser at systemet er mer utbredt enn man skulle tro. Hele 28 prosent av lederne i private aksjeselskaper og åtte prosent i statlige aksjeselskaper har en eller annen form for fallskjerm.Fallskjermene er bare en del av den grådighetskulturen som mer og mer avtegner seg i norsk næringsliv. Enda mer provoserende for lønnstakere som blir fortalt og truet med at arbeidsplassene deres er avhengige av små og moderate lønnstillegg, er utviklingen i lederlønningene. I løpet av de siste par årene har disse steget med over 40 prosent, fem-seks ganger høyere enn den alminnelige lønnsutviklingen.Hadde fallskjermer og lederlønninger avspeilet en dyktighet, innsats og ansvar som står i forhold til nivået, ville der være en viss mening i utviklingen. I dag fungere fallskjermene som belønning til folk som gjør en dårlig jobb. Og de høye lønningene er ingen som helst garanti mot konkurser, milliontap og tapte arbeidsplasser for tusener av arbeidstagere. De udyktige, oppsagte lederne derimot, skaffes raskt lukrative styrelederjobber, konsulentoppdrag og nye toppjobber av sine venner i det som er blitt norske topplederes egen fagforening, direktørkameratklubben i området mellom Børsen og Aker Brygge i Oslo.Likevel går en av kameratene, styreformannen i Den norske Bank, Jannik Lindbæk, frekt ut og krever enda høyere lønninger for norske ledere. Det er måten å tiltrekke seg de beste lederne i en globalisert verden, mener Lindbæk. Erfaringen sier noe annet. Så langt har høye lederlønninger i Norge ikke vært noen som helst garanti for dyktig ledelse av våre største og viktigste næringslivsbedrifter. Snarere tvert imot.Kanskje er tiden inne til å legge mer vekt på de dyder som har skapt vår velstandsutvikling i Norge, hardt arbeid, moderate lønnskrav og nøktern livsstil. Også hos våre ledere.