Etter at sentralbanksjef Svein Gjedrem begynte sin gjerning med å sette renten ned i flere etapper, er vi nå kommet til det som kan vise seg å bli et vendepunkt. Norges Bank har satt opp renten med 0.25 prosentpoeng og flere rentehopp kan komme i månedene fremover. For hvis sentralbanksjefen har til hensikt å kjøle ned norsk økonomi, må det ganske sikkert mer til enn den beskjedne renteøkningen vi fikk i forgårs.Det er mye godt å si om Svein Gjedrem. Han opparbeidet seg raskt autoritet i regjering, storting og blant partene i arbeidslivet. Og han fikk nærmest personlig æren for den delen av stabiliseringen av norsk økonomi som fulgte av rentefallet frem til i fjor. Hans nyanserte syn på hvilke faktorer som bestemmer rentenivået vant også allmenn tilslutning og gjorde at debatten om Norges Banks politiske styring forstummet. Så lenge Gjedrem holdt tømmene, var det den beste garanti for en klok rente— og valutapolitikk.Så spørs det hva folk sier nå. I løpet av få uker kan rentehoppet komme til å slå inn i lånemarkedet for personkunder. Da er lønnstillegget som LO har forhandlet frem, men ennå ikke fått aksept for hos sine medlemmer, mer enn forduftet. Mye kan tale for at Norges Banks renteheving allerede har revet vekk grunnen under et ja til forhandlingsresultatet mellom LO og NHO. I så fall har vi også fått anskueliggjort hvor grensene for Gjedrems faktorvurderinger går. Han har øyensynlig ikke latt seg påvirke av utsiktene til at lønnsoppgjøret i privat sektor kunne forkastes.Det er ironisk nok all den stund en konflikt, eller en ny forhandlingsrunde, i privat sektor sammen med skjerpede krav i offentlig sektor kan volde større skade på norsk økonomi enn om renten hadde forblitt uendret. Nå vil de nærmeste ukene vise hvor langt opptrappingen i retning av et forsuret klima i arbeidslivet går. Sikkert er det at ytterligere renteoppgang vil gjøre en allerede sterk norsk krone enda sterkere, og da lar garantert NHO og eksportbedriftene også snart høre fra seg. Da er det konkurranseevnen som får lide for arbeidet med å holde inflasjonen under kontroll.Jens Stoltenberg får med andre ord på rappen noen økonomiske problemer å hanskes med som hans forgjenger slapp. For Kjell Magne Bondevik gikk alt så meget bedre etterhvert som han styrte. Uten at hverken Stoltenbergs problemer eller Bondeviks medvind kan tilskrives deres spesifikke politikk. Det er f.eks. Bondeviks budsjett, inngått i forlik med Arbeiderpartiet, Stoltenberg nå bestyrer.Men hvis kombinasjonen renteøkninger og arbeidslivskonflikter gir oss en vår i økonomisk og psykologisk kaos, er hundre og ett ute for Arbeiderparti-regjeringen. Da trenger den ikke takke Høyre og Jan Petersen for at den kom til makten, da kan den takke skjebnen i stedet.