Stedet var valgt for å markere at regjeringen støtter prosjektet for å gjøre huset om til et dokumentasjonssenter over Holocaust-tragedien. Slik betraktet fikk Stoltenberg også markert at hans forgjenger, Kjell Magne Bondevik, ikke har monopol på verdipolitikken. Arbeiderpartiregjeringen ønsker å huskes for mer enn fordelingspolitikk og samfunnsøkonomisk styring.Om Stoltenberg vil oppleve å bli husket som en verdienes statsminister, eller overhodet som en statsminister av format, gjenstår å se. Det meste av regjeringens arbeid ligger ennå i fremtiden. Statsbudsjettet som ble lagt fram i høst markerte en vilje til politisk endring som måtte være åpenbar for alle. Men så opplevde vi i budsjettforhandlingene med sentrumspartiene at denne profilen ble supplert med bidrag fra sentrumspartienes hjertesaker på en måte som vi sjelden ser i norsk politikk.Vinner ikke Jens Stoltenberg høstens valg, kan vi oppleve at både han og Arbeiderpartiet må anse 2000-2001 som en episode i landets og partiets historie. Vi skal ikke glemme hva Jens Stoltenberg måles opp mot. Han skal føre arven videre etter Gro Harlem Brundtland og utrette det som Thorbjørn Jagland ikke klarte, nemlig å fornye og utvikle sosialdemokratiet i møte med en ny tids krav.Enkelte av de reformene Stoltenberg har bebudet, tar mål av seg til å gjøre nettopp det. Vi tenker da spesielt på arbeidet med å forenkle og effektivisere den offentlige forvaltningen. I en eller annen fasong henger de fleste av regjeringens viktigste reformer sammen med dette arbeidet. Slik er det, enten vi diskuterer statens overtakelse av sykehusene, et nytt regionalt styringssystem, nye politidistrikter eller forsvarsorganiseringen.Det ble ingen lett start for Jens Stoltenberg da han overtok regjeringsroret i mars. Mye skyldtes de urealistisk høye forventninger som var stilt til ham. Bare Jens slapp til i stat og parti, skulle alt bli bra. Derfor gikk det som det måtte; Jens-effekten piffet ut etter få uker. Senere vil vi hevde at det har gått bedre. Men det skyldes like mye tafatt opposisjon som stor handlekraft i regjeringen.Sentrumspartiene er bundet opp gjennom sin deltakelse i budsjettforliket. Derfra skal vi ikke vente noen virkelig skarpe meldinger før det nærmer seg valgkamp. Høyre opptrer med den samme tannløsheten det har gjort siden Jan Petersen ble partiets leder, og Fremskrittspartiet har nok med sitt. I slikt selskap skal det ikke all verdens til for å få ro til å skjøtte statsstyret. Vel har vi en opposisjon, men den er splittet og uten klare alternativer, i alle fall i denne perioden. Om valget til høsten vil gi noen nye åpninger, gjenstår å se. Så langt er det faktisk bare vår forrige statsminister, Kjell Magne Bondevik, som seriøst kan utfordre Stoltenberg som statsministerkandidat. Noe virkelig alternativ i det politiske landskapet finnes ikke, uansett hva Carl I. Hagen måtte innbille seg.